I dag vil jeg driste meg til å komme med følgende påstand:

Hvis du kjeder deg når du er hjemme med barn, så gjør du det ikke riktig.

Dette begrunner jeg med det enkle faktum at jeg ikke rekker noen verdens ting lenger. Klesvasken er i ferd med å hope seg opp (ikke fordi jeg ikke vasker, men fordi at min gode venn Tørke Trommel har tatt ubetalt permisjon. Og hans vikar og fjerne slektning Tørke Stativ er slett ikke like effektiv). Gulvene rakk jeg ikke vaske forrige uke grunnet Vildes navnefest, noe kjøkkenbenken også bærer preg av – ja, hele huset er faktisk noget kaotisk akkurat nuh.

I går ofret jeg litt husarbeidtid for en fin skogtur, og i dag har vi faktisk vært i svømmehallen og kost oss sammen med min tante. Det er viktig å holde ting ved like nå som babysvømminga har tatt seg sommerferie, og Vilde er faktisk viktigere enn fine gulv, når alt kommer til alt.

Likevel må det altså gjøres – jeg har ingen intensjon om å la henne vokse opp i en grisebinge heller. Det er bare det at når husmorens arbeidsvilkår denne uken er en mer eller mindre fraværende far som er på seinvakt og ei lita frøken som har bestemt seg for å bare sove 2×30 minutter i løpet av dagen og ellers er midt i mammadaltperioden sin, da begrenser det seg fort hva som blir gjort i huset. Jeg kan jo ikke godt begynne å bråke rundt når hun har lagt seg heller, hun sover på en måte lite nok som hun gjør om dagen om ikke nattesøvnen hennes skal bli ødelagt også.

Akkurat i dag lurer jeg veldig på hvordan de gjorde det før i tiden. Den gang far var fraværende både når det gjaldt hus- og barnestell. I tiden før ferdigpizza og tørketromler.

Og til alle dere alenemammaer der ute: Respekt.