Ja, jeg synes det. Skikkelig skummelt er det, faktisk.

Før kunne jeg bare rase gjennom nettavisene uten å feste meg ved så mye av det forferdelige som stod der, men sånn er det jo ikke lenger. Plutselig får ting en helt annen betydning, en helt annen dimensjon.

For jeg tenker på foreldrene til overskriftpersonen. Hvordan de må ha det nå. Hvordan det føles å ha oppdratt et barn og nesten nådd helt frem til mål, for så plutselig å måtte avslutte sin foreldrekarriere så brått og brutalt. Som dette.

Jeg får umiddelbart lyst til å pakke Vilde-min inn i bobleplast og skumgummi, og holde henne innendørs i et polstra rom og… Neida. Jeg bare tuller. Faktisk er jeg en stor skrubbsår-på-knær-tilhenger, og jeg mener at barna skal få lov til å gå på trynet og lære verden å kjenne. Men det er skikkelig skummelt likevel.

For jeg vet at den dagen det skjer noe med henne, er den dagen hjertet mitt slutter å slå.