Vildedalt

Jeg blir stadig forundret over hvor hønemor jeg skulle vise meg å bli. Jeg mener; jeg visste jo med en nokså stor sikkerhet at jeg kom til å BLI det, bare ikke så veldig mye.

For det er så vanskelig å slippe henne.

Om få dager er hun 8 måneder gammel. Og jeg kan telle på én hånd antall timer hun har vært borte fra meg – inntil for en uke siden hadde hun aldri vært borte fra både meg og pappaen samtidig i det hele tatt. Den første gangen var under forberedelsene til navnefesten hennes hos Mormor og Goffa, og hun sov da jeg dro hjem for å stelle meg. Tankene mine forlot henne aldri så mye som et sekund den lille tiden jeg var borte, selv om jeg visste hun hadde det helt fint og at hun ikke kom til å merke at jeg var borte engang. Hun elsker Mormor og Goffa sin.

Den andre gangen var det littebittegranne verre. Nei. La meg slutte å underdrive. Det var grusomt. Horribelt. Forferdelig. For meg.

Jeg hadde nemlig fått det for meg at det var smart å begynne å trene igjen. Og som du, kjære leser, allerede vet, så er dette seinvaktuka til pappaen. Da var jeg nødt til å levere henne fra meg på barneparkeringen på helsestudioet.

Stakkar lille jenta mi.

Der kom vi da, jeg heseblesende og hun litt avslappa og trøtt. Jeg kjenner i hele meg at dette har jeg egentlig ikke noe lyst til, så jeg er nødt til å gjøre avskjeden kort før hun oppfatter hvor ille jeg synes det er. Jeg setter henne på gulvet, finner leker til henne, kysser henne på hodet og sier “Mamma glad i deg – ser deg snart!” før jeg gikk, med Mount Everest i mellomgulvet. Der satt hun da, stakkars… Med sutten sin. Midt på et fremmed gulv. Hos en dame hun ikke kjenner.

Jeg klarte ikke mer enn ti minutter før jeg måtte liste meg ned og spionere litt. Så henne gjennom vinduet i døra inn til “barnerommet”. Trygt og godt på et fang, uten tegn til tårer eller mistrivsel av noe slag. Hun hadde det helt fint. Og jeg fikk det litt bedre. Men bare litt.

Halvveis uti aerobicprogrammet holdt jeg nesten på å dø av savn. Og 15 minutter før det var ferdig, klarte jeg bare ikke mer og avbrøt. Ned til lille jenta mi. Der satt hun på fanget til damen enda. Hun så meg og rakk den lille hånda si ut mot meg. Og jeg tok henne opp, klemte henne inntil meg og sa “Mamma har savna deg sååå!” før jeg kysset hodet hennes igjen. Damen smilte. Og jentungen rakk armen ut mot henne. Jeg tror faktisk hun satt riktig så godt på fanget hennes, og jeg trøster meg fortsatt med akkurat den lille bevegelsen der.

For jeg har faktisk dårlig samvittighet enda. Og det ble ikke noe trening i dag, nettopp derfor.

Jeg får ta det i morra isteden. Da avspaserer nemlig pappaen, sånn at hun kan være hjemme sammen med ham mens jeg svetter og sliter og antagelig dør littebitt mer av bare savn.

Og nå? Nå sover hun. I senga mi. Jeg har ikke holdt henne inntil meg siden jeg var oppe for å trøste henne for halvannen time siden. Og jeg gleder meg i grunnen allerede til å legge meg.

Lille jenta mi. Som har en mamma som er Vildedalt.

Det er ikke greit.

Related Posts with ThumbnailsDel på Facebook
Tweet dette

Both comments and pings are currently closed.

One Response to “Vildedalt”

  1. [...] Våre Vilde Dager – en hjemmeværende husmors bekjennelser « Vildedalt [...]

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting