Jeg hadde jo trodd at det skulle slippe taket.
At de mindre gode følelsene skulle forsvinne etterhvert som tiden gikk og etterhvert som alt faktisk ordnet seg.
At tiden skulle lege alle sår.
At det skulle gå over.
Helt.
Men det gjorde det ikke.
Fortsatt hugger det til i hjertet mitt når jeg uforvarende kræsjer rett oppi en nyhet, uten å ha fått tid til å stålsette meg.
Fortsatt kjenner jeg blodsmaken i munnen idet jeg trekker pusten for å ta meg sammen.
Fortsatt kjenner jeg desperasjonen, troen, tvilen, håpet og den brennende skuffelsen.
Gang på gang.
Følelsen av å være fullstendig mislykka.
Igjen.
Selv om min egen lille nydelighet ligger der oppe med pappaen sin og er et ubestridt og søvnløst faktum akkurat nå.
Jeg ville ikke byttet verken henne eller pappaen hennes bort for noe i denne verden.
De er alt for meg.
Men likevel.
Likevel støkker det i meg når jeg leser at eksen skal bli far. En gang til.
For jeg var ufrivillig barnløs den gangen også. Både med ham og da hans førstefødte kom til verden. Og den lille frøkna som nettopp fant stillheten i armene til pappa ble til etter to år med blod, svette og tårer, på nedregulering til prøverørforsøk.
Kanskje det bare er for vanskelig å tro at livet mitt faktisk er sant?
Del på Facebook
Posted in 
Tags: 
Jeg har funnet ut at det går nok ikke over. Enda kan jeg få vondt i magen når det snakkes om gravide. Barnløse, frivillig eller ufrivillig.
Jeg husker bare så altfor godt hvordan det var.
Ja, ikke sant!! Hvordan kan noen glemme et mareritt de har levd med hver dag over en så lang periode?
Jeg tar meg i å se på gravide sommermager, og kjenner stikket av dyp misunnelse til grensa på sjalusi. Selv om jeg altså sitter der med den lille jenta mi, og selv om svangerskapet var et mareritt jeg helst ikke vil gjenta.
Men følelsen av å ha satt et nyfødt barn til verden (selv om det ble keisersnitt), følelsen av å endelig være mamma… den vil jeg så inderlig gjerne ha en gang til.
Og så tar jeg meg selv i å lure på om Vilde blir enebarn… Selv om vi skulle finne på å prøve.
Jeg hørte at flere sa det mens vi prøvde også, at det ikke forsvant. Det stikket av sjalusi. Fordi at det hadde vart så lenge.
Jeg trodde de ikke den gangen. Nå tror jeg dem.
Bølla forblir nok også enebarn. Av mange grunner. Men folk maser jo, allerede. Har gjort det lenge. Om når nestemann kommer.
Jeg prøver å være morsom og si “når de kommer på sprayboks, kolikkfrie”.
Å gjennomgå det samme en gang til. Men prøving, blod svette og tårer, det vet jeg ikke om jeg har krefter til.
Sylvias last blog post..Utfordringer som lesbisk mamma?
[...] Jeanette har skrevet om det at eksen hennes skal få barn, igjen. Og sist hun fikk den nyheten var hun ufrivillig barnløs, og det var en vondt nyhet å få. Men den er fortsatt vond. Selv om hun har en 9 mnd gammel datter. [...]
Jeg pleide å si at jeg skulle vurdere et nytt svangerskap den dagen jeg har en egen ernæringsekspert, massør, kokk, hushjelp, hud- og hårpleier og personlig assistent.
Ikke kan jeg begripe hvordan i alle dager jeg skal kunne gå gjennom dette enda en gang, og nå med en liten Vilde i tillegg, men likevel…
Det finnes ikke klisjeer nok i verden til å beskrive hvordan det var for meg å bli mamma. Og jeg ville gjort det igjen uten å blunke, for det var verdt det, alt sammen.
Men kan jeg?
Det er akkurat det. Om man kan.
Og jeg har attpåtil en partner som er mer livredd enn meg, og som syntes det var rimelig traumatisk å plutselig ha en kone som var halvdød og en helt nyfødt gutt.
Hun tør ikke mer.
Sylvias last blog post..Om troll og gamle tanker