Hjertet mitt hamret litt ekstra hardt da jeg i dag kunne lese i Dagbladet at noen har tatt tak i min hjertesak over alle hjertesaker og endelig setter fokus på disse viktige tingene.
I 2005 utførte jeg nemlig en aldri så liten undersøkelse på egenhånd. Jeg lette frem alt jeg kunne finne om barn og stress, og leste meg opp så godt det lot seg gjøre på det som var tilgjengelig. Men overalt støtte jeg på det samme problemet. “Undersøkelser viser”, skrev de. Men de ga ingen kildehenvisning eller noe annet som kunne sette meg på sporet av Den Store Sannheten. Ikke engang biblioteket på høyskolen hvor jeg tok min førskolelærerutdannelse kunne hjelpe meg.
Så jeg mailet barneombudet, i min søken etter norsk eller i det minste nordisk forskning på barn og stress.
Der visste de ikke.
Så jeg mailet en førsteamanuensis som hadde skrevet en fin artikkel på internet, og spurte om ikke han kunne vær så snill å gi meg en kilde.
Det kunne han ikke. Det var nemlig så lenge siden han hadde skrevet den.
Min søken endte derfor før den egentlig hadde fått begynt, og alt jeg kunne konstatere var at man i utlandet har gjort forskning som tyder på at barn stresses i barnehagen, og at dette stresset påvirker dem negativt. Og jeg kunne konstatere at i Norge gadd man rett og slett ikke finne det ut.
Det er derfor utsagn som dette:
Det er typisk for slike synspunkter å vise til amerikanske og andre utenlandske undersøkelser. De viser til andre forhold, hvor barnehagene ikke kan sammenliknes med norske barnehager. Skal man si noe om den norske barnehagen, skal man si noe om den norske barnehagen, må man også ta utgangspunkt i den, sier Østrem.
fremstår for meg som, beklager språkbruken, jævlig arrogant.
Man har lenge visst at utenlandske barnehager KAN representere et problem for de minste. Men man har altså ikke tenkt å sette inn en eneste ressurs i å finne ut om dette kan være tilfellet også her i Norge – og jeg mistenker at man ikke tør.
For hva ville skje dersom det kom frem at våre O’ så hellige barnehager ikke alltid er like fantastiske som det politikerne gjerne fremstiller dem som?
Hva ville skje om man plutselig måtte ta inn over seg at barnehage ikke er det eneste rette for alle barn og foreldre?
Ville ikke det vært en aldri så liten politisk krise, her i dette landet hvor vi skryter av å ligge på likestillingstoppen? Her hvor vi aldeles så snart har full barnehagedekning?
Og det er mer. En annen side av saken, angående de aller minste barna. En side som ikke kommer frem i media.
Det har seg nemlig slik at Staten sponser store deler av en barnehageplass. Det er også forskjell på et stort barn og et lite barn, og barnehagen får faktisk mer i tilskudd for et lite barn enn for et stort – nettopp for å sikre de aller minste en plass. Disse pengene er ment til å gå til ekstra personale, fordi små barn logisk nok krever mer oppmerksomhet enn større.
Det er bare ett eneste lite problem.
All den tid man krever full barnehagedekning, legger man press på de eksisterende barnehagene. Når man samtidig krever at de senker prisen til makspris, uten nødvendigvis å gi tilsvarende kompensasjon, så er mange barnehager nødt til å ta inn fler barn. Og de tar inn de minste, siden de betaler seg mest. De må det, for å overleve økonomisk.
Før var det regulert i Lov om barnehager hvor mange voksne man måtte være på hvor mange barn. Jeg minnes at det var snakk om en voksen på 2.5 små barn og en voksen på 5 store den gangen jeg begynte å jobbe i barnehage for 15 år siden. Dette har dog endret seg. Nå er det riktignok krav til at det må være en pedagog på så og så mange barn, men loven sier ikke lenger noe om antall voksne som sådan i en barnegruppe. Alt den sier nå, er at det skal være tilstrekkelig og forsvarlig.
Hva tilstrekkelig er, er det opp til styrer å avgjøre.
Styrer er også den som normalt sett sitter med budsjettet, og som gjør det styrer må gjøre for i det hele tatt å ha noe å styre.
Så kvaliteten går ned. Antall små barn går opp. Det gjør risikoen også.
Jeg sier ikke at barnehager skal avskaffes, eller at man er en dårlig forelder som bruker barnehage til sine barn.
Jeg sier heller ikke at alle barn er stressede og ulykkelige i barnehagen, for jeg har jobbet lenge nok til å vite at dette absolutt ikke er tilfelle.
Men jeg sier, og jeg ønsker å si det høyt og klart, at NOEN barn faktisk ER ulykkelige i barnehagen. NOEN barn trenger å gå ned i stillingsprosenten sin (for et begrep å bruke om barn!), og NOEN barn bør tilogmed være hjemme litt lenger.
NOEN bør ha guts nok til å finne ut hvordan dette egentlig ligger an i Norge.
Og NOEN burde gjøre det mulig å velge.
Det er ikke lenger et tilbud om man ikke kan velge det bort.
Del på Facebook
Posted in 
Tags: 
Jesper Juul, den danske familieterapeuten som tross alt er blitt temmelig anerkjent etterhvert, er ikke så positiv til at de minste barna går i barnehage.Han mener de har det best hjemme til de er 3. Og han snakker MYE om barn og stress. Har du lest “Mitt kompetente barn”?
Men Juul er inge forsker i den forstand. Men han har mange års erfaring som familieterapeut.
Jepp, jeg har lest den. Og også Ylva Ellneby (spesialpedagog) sin bok “Om barn og stress – og hva vi kan gjøre med det”. Men der stopper også litteraturen, og disse bøkene er dessuten så “gamle” (henholdsvis 12 og 8 år gamle) at det er en del nyere forskning som ikke er omtalt
Men det er jo definitivt et tankekors at både danske Juul og svenske Ellneby tar det på alvor, uten at en eneste norsk pedagog tar til orde.
Så deilig å lese bloggen din! På meg virker det som om alle i Norge (bor i Nederland) er hjernevasket til å tro at barnehage er bra for barna og at man ikke er en god forelder hvis man ikke lar barnet sitt få lov til å gå i barnehage!?! Jens Stoltenbergs utsagn om at kontantstøtten er for de som velger feil er helt deprimerende…
Psykolog Steve Biddulph har skrevet en bok som heter ‘Raising Babies. Should under 3′s go to nursery?’ Veldig interessant. Du finner den på Amazon.
Trines last blog post..Apache
Det er for meg selvsagt at de fleste barn vil ha det bedre om de kunne tilbringe mer tid sammen med mennesker av sitt eget kjøtt og blod, og med storfamilien i sin krets. Jeg har selv opplevd to barnehager der de anstatte overhodet ikke representerte verdier som jeg ønsker at mitt barn skal vokse opp med: Røyking, lange, røde negler, hese stemmer, så det hørtes ut som de hadde hatt et hardt liv, servering av potetgull og godteri på tur med barn under 2 år!!! hissighet for de minste ting, og en merkelig konflikthåndtering. Disse menneskene virket ikke alltid modne nok til å håndtere sine egne problemer, hvordan skal de da kunne håndtere andres barn? Jeg mener at små barn trenger å få tilknytning til sine egne. Det får de ikke ved å se mor og far og søsken 3 timer hver dag (fra kl 06 til 07 og kl 17 til 19) Jeg vil tenke at barn mister en vesentlig del av tilknytningen, og dermed kan bli mer likegyldige og opprørske når de vokser opp. Det ser vi også på de barna som vokser opp i dag. Mange bryr seg kun om seg selv. Det er helt logisk, de har jo lært at mamma og pappa bryr seg mest om seg og sitt, så slik er altså verdensbildet når de vokser opp: “Man bryr seg mest om seg selv og sitt”.
Jeg har vært med på diskusjoner der kvinner klager over at de nå har tre små barnehagebarn, og de får ikke barnehageplass til den minste, det er helt krise for familien har ikke råd til at en forelder er hjemme. Da blir jeg sjokkert. Man skal ikke komme og si at man ikke har valgmuligheter i et land som Norge. Dersom man ikke har råd til å være hjemme en stund og bli kjent med barna sine og hjelpe dem og støtte dem de tre første årene i sitt liv, så lurer jeg på hvorfor man velger å få barn?? De samme menneskene bor ofte i dyre strøk, har to dyre biler og helt greit lønnede jobber. (Det må de jo ha for å kunne kjøpe de dyre tingene.) For meg er det da helt tydelig at disse menneskene prioriterer hus og bil og dyre ting framfor barna sine. Det rare er at de ikke ser det selv? Årsaken er kanskje at de er så opptatt av å sammenligne seg med andre, og ha det som andre har, istedenfor å se på hva som ville være best for deres egen familie.
Barnehager er greit nok, men det bør ikke være slik i et samfunn at mennesker skal sendes tidligst mulig på institusjon, og så skal de helst være der til de dør
(Barnehage, skole, jobb, sykehjem, gamlehjem) Vi har noe å lære av andre kulturer der familien er glad i, respekterer og tar hånd om sine egne.
Det viktigste er dog at det å ha barne i barnehage må være et valg man tar, ikke noe som politikere skal bestemme for folk. Skolegang er lovbestemt, det er nok.
Irene: Jeg er enig i mye av det du sier. Folk har jo et forbruk som gjør at de MÅ jobbe full tid begge to. Og her tror jeg det er viktig at vi tenker anderledes etterhvert. Det vinner miljøet på også!!
Men det er også forskjell på barn. Jeg har en datter på 3,5, og hun er en veldig aktiv unge. Hun går nå 2 dager i barnehagen i uka og stortrives. Og det er jeg glad for. Det blir dessverre for langsomt for henne dersom hun skulle være hjemme med meg og lillesøster hver dag. Men å sende henne dit 5 dager i uka kunne jeg aldri tenke meg!
Og så tenker jeg på det der om at man har valgt å få barn…det er jo ikke alltid så enkelt. Det er jo ikke alltid unger er planlagt eller dukker opp “til rett tid”. Og hvis man er enslig mor, har man sjelden noe valg. Og da bør man slippe den dårlige samvittigheten.
Og sånn ellers: En ting er stresset i barnehagen. Det kan jo barnehagen gjøre endel med. Men det er jo hele situasjonen rundt. Henting, bringing, foreldre med dårlig tid. Jeg kan ikke skjønne annet enn at stressede foreldre får stressede barn.
[...] Våre Vilde Dager – en hjemmeværende husmors bekjennelser « Endelig!! [...]
Trine;
Tusen takk for boktips!
Irene;
Ja, vi trenger et valg. Og jeg synes det er grusomt å tenke på at vi nå faktisk lever i et samfunn hvor det å avbryte et svangerskap sees på som en selvfølgelig rett, mens man faktisk må kjempe for å få lov til å oppdra sin egen unge selv. Kvinner har rett til å velge – så lenge de velger det sittende regjering synes de bør.
Ellen;
Jeg tror du har helt rett i at verden ikke er så svart/hvit at man alltid kan planlegge og legge til rette på den måten man gjerne skal. Norsk familiepolitikk åpner ikke for det. Men de åpner heller ikke for at barnehagestresset kan reduseres, så lenge de krever lavere priser og flere plasser i samme åndedrett. Det er ikke mange nok voksne der til å kunne gjøre det, selv om man så gjerne vil.
Faktisk er det sånn at selve Hørselshemmedes Landsforbund griper inn i barnehagene for å minske støyen (http://www.hmsmagasinet.no/id/26144), men Private Barnehagers Landsforbund har samtidig godtatt et lønnsoppgjør som betyr at barnehagene må betale ganske mye mer til pedagogene sine (http://telen.no/article/20080820/NYHET01/260588839). Disse pengene må komme fra et sted, og det vil da gå utover kvaliteten. Kanskje man tilogmed må ta inn flere småbarn på antall voksne for i det hele tatt å få barnehagebudsjettet til å gå opp.
Og SÅ i tillegg, kommer det som du sier, med stressede foreldre, opp tidlig, ut i bil… alt med seg.
Det ER ingen god situasjon i dag. Og jeg håper inderlig at folk begynner å forstå det.
Og som forfatteren av boka sier i Dagbladet: Tilbud til dem som velger å være hjemme/jobbe mindre bygges stadig ned. Barneparker, åpne barnehager osv. Det finnes i byene haugevis av tilbud til foreldre med barn under ett år på dagtid. Hvor mange finnes for dem med en treåring hjemme? Hjemmeværende trenger jo også nettverk og tilbud til sine barn!
En vei å gå kunne i det minste være å gi oss tilbud med to års full permisjon med 50% lønn. Som et valgbart alternativ altså. Og da kunne man øke fedrekvoten også!! Problemet med ett ekstra år nå, er jo at man havner utenfor alle sikkerhetsnett mht. sykdom osv.
Åh, hjemmemammaer – foren eder!
Jeg er helt sikker på at hvis man samlet seg, så ville man klart å skape tilbudene. Og det er ikke så lett for politikerne å overse saken hvis man står samlet som gruppe heller, isteden for at man skal sitte litt her og litt der og spredt utover.
Jeg er for økt kontantstøtte, jeg. Og, som du sier, at man skal beholde alle rettigheter mtp sykepenger og så videre. Skattelette for forsørger hadde heller ikke vært så dumt – det er i det hele tatt så mye som kan gjøres, så hvorfor er det ingen som krever at det blir gjort?
Jeg har forøvrig meldt meg inn i Norges Kvinne- og Familieforbund i håp om at i alle fall de skal kunne påvirke maktene litt.
Og så har det kommet et eget forum for hjemmeværende mammaer inne på InspirasjonOnline.
Kanskje en dag…
Og hjemmepappaer! De burde det være langt flere av!!!!
Barn kan heller ikke sykemelde seg fra barnehagen, slik voksne kan når de blir for slitne.
Sigruns last blog post..Hvem bryr seg om de sårbare barna?
Innlegget “Endelig!!” var utolig bra!
Kan du være så snill å få det publisert i papirform i en avis?
Hva med å organisere oss som mener det samme?
Kanskje et lite tog utenfor Stortinget?
Jeg ser at det er flere som reagerte på artikkelen i Dagbladet – bra
Veldig god post du har skrevet her. Jeg har i mange år vært forkjemper for kontantstøtten fordi jeg mener at det er viktig at vi som foreldre skal kunne velge. Full barnehagedekning er flott, men vi må ta inn over oss at dette ikke er en god løsning for alle familier. Vi trenger reelle alternativer og det er viktig at det omsorgsarbeid som foregår i hjemmet blir anerkjent – det kan ikke være slik at dette arbeidet kun har verdi når foreldre setter bort dette til andre.
Sissels last blog post..Barnehager skadelig for små barn?
Hallelulja..Og endelig har mine ord , meninger og synspnkter etter 12 år og 4 barn blitt bekreftet…Jeg håper alle dem som har latt seg provosere og som har arrogant kritisert og bagatellisert mine ” ord ” leste artikkelen i Dagbladet Lørdag…Jeg visste at jeg hadde rett..Jeg fulgte hjertet mitt …