Her sitter jeg og har endelig fått tilbake hvilepulsen.
Som den trofaste leser vet, så hadde jeg jo tenkt å studere i år, og gjøre det mens Vildes pappa ikke er på jobb – han jobber jo skift, og jeg hadde derfor tenkt å studere den uka han har seinvakt. Men så ble det jo timeplankræsj, og etter mye om, men og enda flere tårer, kom jeg til slutt frem til at et år til med studielån ikke spiller noen rolle, bare så lenge jeg kan få være sammen med Vilde-min. Lese kan man gjøre før prøver, om natta hvis man må.
Likevel ga dette meg en stor støkk. Faktisk mye større enn jeg noengang hadde forestilt meg. Jeg mener; jeg visste det ville bli fælt hvis jeg var nødt til å gå fra henne. Men at bare tanken på at jeg egentlig skulle, uten å faktisk måtte gjøre det, også skulle bli fæl, det ante jeg ikke.
Og jeg lurer på hva som er galt med verden. Jeg lurer på hva som får kvinner til å gjøre dette – for det kan da ikke bare være meg i hele verden som ikke vil skilles fra ungen min? Jeg lurer på hvorfor vi aksepterer det? Hvorfor er det ingen som kjemper for for eksempel utvidet permisjon og økt skattelette for forsørger?
For meg er det et stort paradoks, uten sammenligning forøvrig, at man får et helt kattemiljø på nakken dersom man forsøker å gi bort en kattunge som er så mye som en time under 12 uker gammel. Da skrikes det om sosial læring, om instinkter, om atferdsproblemer og om psykisk utvikling.
Ingen sier noe om du setter vekk babyen din 40 timer i uka.
Da er du bare selvstendig og smart.
Del på Facebook
Posted in 
man tenker etter hvor heldig vi egentlig er her i norge som har et år med betalt. har flere venner i statene som rett og slett ikke vil ha barn pga av at de ikke vil reise fra dem når de er 6 uker gamle og ikke har de råd til en inntekt heller. (kjente jeg ble litt provosert av gårdagens episode av scrups..der carla ville tilbake på jobb etter de 6ukene….)
ja, det et trist.. men må man så må man..det koster desverre å bo og leve
Nå fikk jo ikke jeg betalt permisjon engang da… men jeg skjønner hvor du vil hen. Det kunne selvsagt vært veldig mye verre. Og heldigvis har det også skjedd et par bra ting i det siste her til lands også, som for eksempel at man som selvstendig næringsdrivende kvinne nå har like rettigheter med arbeidstakere hva foreldrepermisjon angår, så jeg skal ikke svartmale det helt.
Men når det er sagt, så har vi et langt stykke igjen å gå. Ikke bare økonomisk, men også holdningsmessig. Det mest naturlige i verden er at barn er hos mor, men nå har vi skapt et samfunn hvor vi må forklare og forsvare hvorfor vi ikke har barna i barnehage, og i mange tilfeller må vi også bevise hva som er best. Eller ikke.