Jeg var lykkelig i forrige uke. Så lykkelig, faktisk, at jeg sa til mamma at jeg bare venta på rulleteksten.
Og så kom den.
På mandag.
Plutselig drønnet Verden inn i min lille mammaboble, og skrek til meg alt hva den forlangte. Studere. Krangle med NAV. Gjøre alt på en gang, på egen hånd – fordi jeg bryter samfunnets største tabu ved å velge å oppdra mitt barn selv.
Jeg kan ikke være hjemme i mammaperm lenger. Min tid, den tiden jeg har lengtet meg syk og vill og gal etter i mange år, er plutselig omme. Nå finnes det ingen unnskyldning lenger, for mitt barn har nådd den anseelige alder av 9.5 måneder og er, i verdens øyne, klar for en 40 timers barnehageuke.
Lånekassen stoppet overføringene forrige måned. Og min kjære kan ikke bære oss alle tre på sin inntekt akkurat ennå.
Så vi møtte på skolen, begge to. Hun i sjal på ryggen. Jeg med tungt hjerte.
Ikke bare fordi det var over. Men også fordi jeg ikke kan bære å gjøre dette halvveis, dette studiet som en gang betydde hele verden for meg.
Engelskmennene har et ordtak som sier “between a rock and a hard place”. Nå vet jeg hva de snakker om.
Valget jeg blir gitt, er dette:
Jeg kan svikte min datter, mitt mammahjerte og min overbevisning, og søke barnehageplass til henne slik at jeg kan ta min andre bachelorgrad.
Jeg kan svikte alle lærere, blivende klassekamerater og mine hjertefag, gjøre det mest nødvendige og få et elendig papir, samtidig som jeg ofrer all min begrensede fritid på dette håpløse prosjektet.
Jeg kan svikte min kjære, enten ved å la ham ofre alle sine drømmer for å fullbyrde mine – eller ved å flytte fra ham, slik at jeg selv vil få økonomisk støtte til å være hjemme med Vilde så lenge jeg mener hun trenger det.
Samfunnet ber meg velge mellom far og datter. Det ber meg om å ofre min egen fremtid for å sikre mitt barns. Det ber meg selge hennes barndom for 7000 kroner i måneden. Det ber meg ignorere et morsinstinkt som menneskeheten har brukt millioner av år på å utvikle, og erstatte det med en pedagogs treårige utdannelse.
Men nå ignorerer jeg samfunnet.
I går søkte jeg nemlig studielån, og så fort det er på konto så kommer jeg til å ringe NAV for å informere dem om at deres tjenester ikke lenger er nødvendige. Bare på den måten kan jeg klare dette – bare hvis jeg kommer meg vekk fra NAVs plikter og såkalte rettigheter.
Bare på den måten er jeg fri til å kunne oppdra min datter, uten å stå i fare for å bli anklaget for trygdefusk i prosessen.
For mammahjertet mitt dreper du ikke. Det vet hva som er rett og hva som er galt, fullstendig uavhengig av regelverk og saksbehandlere. Og jeg er sterk nok til å følge det.
Likevel blør hjertet mitt for de mammaene som så gjerne vil ha babyen sin for seg selv litt til, men som har fått dårligere kort enn meg på hånden. Som mot alle sine morsinstinkter må forlate sin lille skatt gråtende bak en fremmed dør. Som så gjerne vil løpe tilbake og holde ungen sin tett inntil seg, men som blir fortalt at de ikke kan. At de ikke har muligheten. At valget er tatt for dem, i kapitalismens og likestillingens navn.
Man kan si mye fint om Norge. Men å si at vi har en fin familiepolitikk er reinspikka løgn.
Del på Facebook
Posted in 
Tags: 
Og vi er så på samme sted! Jeg tror jeg velger å sulte fremfor å overlate mitt lille nurk til barnehagen, hun er ikke klar, jeg er ikke klar.
Nemlig.
En stund der vurderte jeg tilogmed å selge huset. Finne en billig leilighet. Eller telte i hagen til mamma.
Jeg vurderer å forlate pappaen, selge huset, hva som helst!
Jeg tilbragte akkurat en halvtime på telefonen med forskjellige innstanser, Lånekassen, kommunen, NAV osv. Og ingen hjelp er det å få!
Tror jeg får satse på dagmamma tilværelsen, si fra om du trenger dagmamma…
Nei, det skal pokker meg ikke være enkelt! Men dagmamma er ingen dum løsning da, da får jo nurket ditt lekekamerater og alt med seg?
Og så kan jo vi komme og besøke dere også, sånn dann og vann?
Gå for det, du, og sett opp lapp på helsestasjonen og i avisa på mandag! Det hadde jeg gjort om jeg var deg…
Så dette kom som ett sjokk på dere nå? Jeg får da virkelig håpe dere hadde en økonomisk plan når dere valgte å få barn, annet enn å ta det for gitt at staten skal forsørge dere i åresvis.
Selv har jeg vært igjennom det samme som dere er igjennom nå, jeg var hjemme med min datter til hun var to år og kunne begynne i barnehagen. Så klart var det vanskelig å komme seg igjennom på en inntekt, men det går jo når en vet det bare er for ett år.
Og at dere snakker om å forlate deres mann regner jeg med er å sette tingene på spissen, men om ikke så håper jeg dere er klar over at dere fort kan ende opp med å se deres barn mye mindre da enn om de gikk i barnehagen. Er heldigvis ikke lengre enn selvfølge at mor automatisk får foreldreretten her i Norge.
Når det er sagt, så er jeg enig i at familiepolitikken i Norge ikke holder mål, og at det nesten oppfordres til at foreldre flytter fra hverandre framfor å holde sammen. Noen endringer her som gjør at de som holder sammen blir belønnet hadde jeg satt stor pris på.
Uansett, det er dere som foreldre sitt ansvar å undersøke disse tingene før dere bestemmer dere for å få barn. En kan legge av penger så dere ikke kommer i situasjonen der dere må gå fra barnefaren, det kan jobbes ulikt, en deltidsjobb på kveld, helgejobb osv. Er mye en kan gjøre, og for kortere perioder fungerer dette utmerket.
Jeg er forsåvidt enig med Lars her. Man må prøve å planlegge litt i forkant. Alle vet jo at den dagen, hvor man ikke lenger får foreldrepenger, vil komme.
Selv er jeg så heldig å ha mulighet til å ha min datter hjemme 2 dager i uka, og ellers relativt korte barnehage dager.
Halvorsen har jeg langt langt oppi halsen mtp at hun gjerne vil bestemme hvor mitt barn skal være. Eller ihvertfall gjøre det praktisk umulig å velge. Så kan hun si, SE, alle barnehager ER fulle, da kutter vi kontantstøtta for ingen trenger den alikevel. Sannheten er vel at vi ikke har noen særlig mulighet til å velge å være hjemme på fulltid.
Dette er jo helt klart et resultat av likestillingen. Jeg er fullstendig imot full likestilling og vil ha meg frabedt å måtte vike for instinkter som har ligget i kvinner siden tidenes morgen. Skal det være sånn at vi kvinner absolutt skalrealisere oss selv på bekostning av barn og familie? Nei, takk.
Det blir fullstendig feil at likestilling skal gå så langt at man visker ut kjønnskillene. Mann og kvinne ER forskjellige og jeg tror vi hadde hatt et mye bedre samfunn om det ble lettere å leve på en inntekt slik at den ene foreldren kunne være hjemme med barn.
Lars:
Selvsagt. Det var så planlagt og tilrettelagt som det var mulig å bli, både med tanke på unnfangelsen (hun ble til av seg selv på siste mulighet før prøverør) og derfor også familieøkonomien. Vi hadde jo god tid, for å si det sånn, og den brukte vi blant annet på å strømlinjeforme budsjettet så mye som mulig. Vi har en velordnet økonomi selv om vi ikke er rike.
Vi har dog fortsatt ikke lært å trylle, og det er ikke alt det er mulig å spå om heller.
Anne:
Langt på vei enig med deg. Det går liksom en grense når man vil gjøre det ulovlig å oppdra egne barn (ref. obligatorisk barnehage for fireåringer).
Hm, jeg ser at det av og til er vanskelig å se at det gjerne ligger en personlig historie bak en del uttalelser. Jeg forteller villig vekk min, jeg, for å gjøre et poeng ut av det.
Jeg ble planlagt gravid som student. Jeg valgte å jobbe 100%, studere 100% mens jeg gikk gravid. Min gravide kropp tålte ikke det og truet med å la barnet gå. Jeg fikk premature rier, ble sykemeldt og svært redd. Å ta eksamener i en slik tilstand var ikke mulig, jeg hadde gapt over for mye. Lånekassen er nøye på at man ikke kan henge etter med mer enn 60 poeng, jeg har fra før et uavsluttet studium (bomvalg av utdanning). Så nå får ikke jeg lån før jeg er a jour. Min plan om å studere når permisjonen var over går altså ikke.
Jeg kan jobbe (og hadde gladelig gjort det), men jeg har et barn som ikke er klar for å skilles fra sin mamma. Barn er forskjellig. Ikke alle barn er klare for barnehage når de er ti måneder. Jeg og min samboer er enige om at klarer vi ikke å finne en løsning så går vi fra hverandre. Barnet vårt er nemlig mer viktig for oss enn vårt forhold. Før vi kommer dit prøver vi selvfølgelig alt annet.
Igjen legg merke til at dette er en personlig historie, så jeg og min samboer er også enige om at det er best for vårt barn å være hos meg, så det er ingen risiko her at far skulle ville ha hovedomsorgen om vi gikk fra hverandre. Jeg ønsker IKKE å snylte på staten, jeg ønsker å gjøre det som er best for mitt barn. Leve på en inntekt er heller ikke mulig fordi vi er en blandet familie. Hadde det bare oss tre hadde det overhodet ikke vært noe problem, men vi har økonomisk ansvar for enda et menneske som ikke til daglig befinner seg i husholdningen.
I prinsippet er jeg så enig med dere alle, men prinsipper tar sjeldent vare på de variasjoner av levesett og familier som faktisk finnes.
Jeg stusser litt over betraktningene rundt små barn og barnehage. Det er jo ikke nødvendigvis slik at barnet blir stående og gråte bak en fremmed dør når den voksne forlater barnehagen. At barnet gråter når man går, betyr jo ikke at det blir stående og gråte der. Det er nok mer i den voksnes dårlige samvittighet og ansvarsfølelse gråten fortsetter, og ikke i barnet konkrete hverdag i barnehagen. Og er det nå så ille med gråt en en gang i blant da? Er ikke det et tegn på en tilknytning som er det beste vernet barnet har mot å bli rotløs og ensom i andre sammenhenger?
Og hva betyr det at barnet ikke er klar for å skilles fra sin mor? Er det barnets eller den voksnes behov og tanker som styrer det? Jeg vet av egen erfaring at det ikke er lett å møte et lite barneblikk som lyser av “løft meg opp og ta meg med”, men vet også at det kan komme svært mye godt ut av det hvis man ikke alltid gir etter for den følelsen.
Skriver ikke dette for å provosere, men heller nyansere og tenke litt ut fra barnets perspektiv og behov.
Xary;
Nettopp. Selv hadde jeg faktisk en 100% lederstilling da vi begynte å prøve. Men ironien i det hele er at jeg ble syk, og hadde jobbet for kort tid til å få dette med meg som grunnlag for attføringspenger. Der regnet de nemlig snittet av de tre årene jeg gikk på skolen – ergo, ikke veldig mye.
pappa;
Når jeg nå forteller deg at jeg var førskolelærer, og at mitt barn i så fall skulle leveres i en av de barnehagene som gjorde meg syk av stress på grunn av blant annet underbemanning og sprengte vikarbudsjett, så kanskje du forstår bedre hvorfor jeg velger som jeg gjør.
Og jeg stusser også. Jeg stusser over hvorfor man stusser over at man ønsker å være hjemme med små barn. Jeg stusser over at dette faktisk har blitt noe man må forklare og forsvare. Og jeg stusser over dette vestlige fenomenet som måler morsevnen i hvor kort tid det tar før barnet er nattavvent, sover i egen seng på eget rom (med eller uten såkalte “gråtekurer”) og hvor raskt barnet er innkjørt i barnehagen.
Alt til sin tid. Men innkjøring i barnehagen på et tidspunkt hvor et normalt utviklet barn er midt i fasen med fremmedfrykt og separasjonsangst, og kanskje samtidig også nattavvennes fordi mor skal begynne på jobb igjen – nei, takk. Ikke for oss.
Jeg har jobbet med små barn i forskjellig settinger i ti år. Jeg har jobbet i barnehage i tilsammen 6 av de årene, også som pedagogisk leder i ett av de årene. Jeg har stort sett jobbet med de minste barna. Jeg mener at barnehage ikke er egnet som ivaretagende instutisjon for de minste. Ikke fordi personalet ikke kan/vil, men fordi man er for få voksne pr barn.
Slik jeg ser det har svært få barn noe i barnehage å gjøre før de nærmer seg to år.
Jeg tror på å respondere på barnets signaler. Akkurat som jeg forventer at min samboer responderer på mine. Mitt barns signaler skal tas like alvorlig som mine. Vi er likeverdig mennesker. Forskjellen på oss er at jeg har nesten 30 års erfaring som hun ikke har. Mine års erfaring gir meg ikke rett til å ignorere hennes kommunikasjon. Det innbærer ikke at hun alltid får det hun vil, men hun får en adekvat respons på sitt signal.
Jeg er i kapabel til å skille mellom hennes behov og mine behov. Mitt behov er å gå på skole, få mentale utfordringer og tilbringe deler av døgnet sammen med artikulerte mennesker. Mitt barns behov er å være sammen med mammaen sin til hun er klar for å møte verden. Jeg tror det vil gi henne en trygg grunnmur å bygge videre på. Om du vil kan jeg henvise deg til litteratur som underbygger denne måten å oppdra barn på. Det er noe helt annet en dagens “quick-fix”nannyhjelp. Og den er basert på nyere forskning om barns mentale utvikling.
(Unnskyld kuppingen, Jeanette!)
Xary;
Helt i orden. Og jeg underskriver kommentaren din i sin helhet!
Til Jeanette: kommentarene mine tok utgangspunkt i en småbarnsavdeling med 3 voksne for 6 småbarn. Jeg vet jo at det er en luksusvariant og at ikke alle får en slik oppfølging i barnehagen. Jeg tok ikke helt høyde for det i kommentaren min. Underbemanning og sprengte vikarbudsjett er ikke det beste utgangspunktet for å skape en trygg og rolig atmosfære.
Og for å presisere: jeg stusser ikke over at man har lyst til å være hjemme med barna, jeg kunne godt tenkt meg å være mer hjemme etter månedene jeg tok med pappapermisjon. Det var mer ment som en kommentar til at barn kan trives og ha det bra i en barnehage, sammen med andre barn og voksne som ser og skjønner behovene deres. Og en slags påminnelse til meg selv og andre om at det ikke nødvendigvis er skadelig for et barn å være i barnehagen i en periode av dagen, samtidig som det også blir god tid til å være hjemme sammen med foreldrene. En slags oppmuntring for de som lever i en hverdag hvor økonomi, forpliktelser og slikt ikke alltid gjør det mulig for foreldre å være hjemme sammen med barna så lenge de skulle ønske.
Men da handler det også mye om hvilket samfunn en vil ha, og ikke nødvendigvis fordi barn tar skade av det.
pappa;
3 til 6, ja..? Nå kjente jeg at jeg ble litt misunnelig, for i mine 12 år i barnehage tror jeg aldri jeg har opplevd et slikt scenario. På den siste småbarnsavdelingen jeg jobba, var vi 2 på 10. Deretter jobba jeg på stor avdeling, hvor vi var 3 på 24, uten mulighet for vikar om man ble syk – og det ble man jo. Det hørte med til sjeldenhetene å være fullbemanna i mer enn en uke om gangen, pga smitte og stress.
Jeg er klar over at det er bedre forhold andre steder. Og jeg har sagt at jeg skal vurdere å gå tilbake som førskolelærer den dagen en barnehage med tilstrekkelig god økonomi og bemanning ringer meg – men ikke et sekund før. Jeg husker altfor godt følelsen av å ikke klare å gjøre den jobben jeg var satt der for å gjøre.
Barn kan trives og ha det bra i barnehage, uten tvil. Det har jeg jo selv sett mange ganger. Men samfunnsdiskusjonen glemmer å nevne de barna som verken trives der eller har det bra – de finnes også! Ikke alle barnehager er like bra for alle barn, i alle prosentplasser. Ikke alle mammaer trives så forferdelig godt med å forlate barna sine der heller, og det må verden tåle å høre.
Når det er sagt, så er jeg selv mamma til et særdeles tillitsfullt og trygt lite lykketroll, så det er slett ikke sikkert hun lar meg være hjemmeværende like lenge som jeg hadde tenkt.