Det er ikke alltid like greit å være travel hjemmemamma.

Der tuslet jeg nemlig rundt i formiddag og var svært nøgd med dagens innsats. Et svært lass med klesvask er sammenbrettet og lagt på plass i andre etasje, og Vilde satt i sjal på ryggen mens jeg tråkket opp og ned så svetten formelig spruta. Etterpå vaska vi badet. Speilet, vinduskarmen, alle møblene, dusjen og do.

En fin dag.

Enda finere ble den da min mor kom innom en liten tur. Hun kosa litt med barnebarnet sitt, og vi skravla over et glass ripssaft mens snuppa sov. Etterpå spiste vi salat mens Vilde fikk grøt, og vi kom på den fantastisk gode ideen om at vi jommenimeg skulle besøke mine besteforeldre i dag. Mamma ringte bort, og joda – de var hjemme.

Det er da jeg innser det. Eller rettere sagt, mamma innser det.

Det stod ingen bil i gården.

Den var borte.

For Vildes pappa hadde plutselig tatt den på jobb.

Mamma sin bil er en toseter, som dessuten ikke har bilsete til jentungen, og jeg kjente at det nesten gikk en sikring i det jeg slo nummeret til min kjære for å be ham om å skaffe meg et pr omgående, siden han nå engang hadde vært så ulidelig dust å ta det med på jobb. Ærlig talt!

Deretter fulgte en kommers ut av milde.

Først måtte jeg ringe til pappa. Han måtte nemlig bytte bil med mamma så vi fikk plass.

Så måtte min kjære ringe min svigerinne, som har en datter som er like gammel. Ergo også et passende bilsete.

Og min kjære måtte så ringe min far for å gi ham veibeskrivelse, men min far tok ikke telefonen, sånn at han ringte tilbake til meg igjen. Jeg ga ham hustelefonnummeret og nok en beskjed om å fikse det.

Pappa måtte deretter kjøre helt til venninna til min svigerinne, der hun var, for å hente husnøkkelen hennes, sånn at han kunne kjøre hjem til henne og låse seg inn for å finne nøkkelen til bilen hennes sånn at han kunne låse seg inn i den for å hente setet, låse den igjen, legge nøkkelen inn igjen og låse døra, før han kunne kjøre tilbake til venninna hennes og gi svigerinna mi nøkkelen – før han kjørte hjem til meg for å bytte bil med mamma.

Bilsetet passa ikke.

Ikke i baksetet, i alle fall. Vilde måtte dermed sitte fremme (heldigvis uten luftpute!). Det var en særdeles forfjamsa frøken som satt der i feil bil, i feil barnesete, i feil bilsete, ved siden av feil sjåfør!

Men Besta hadde bakt eplekake. Og Ba (det var en gang et barnebarn som forkorta det voldsomt lange ordet “bestefar” en gang for 30 år siden!) krabba rundt på gulvet med Vildemin og lekte, og det var et veldig vellykka besøk selv om det ble litt kort. Jeg må se og få gjort dette oftere – det er faktisk over en måned siden sist de så henne, og jeg tror ikke jeg har vært der borte med henne mer enn to-tre ganger siden hun ble født.

Jeg tror nemlig det er veldig godt for henne å få tilbringe tid sammen med familien sin. Dette er dagene som snart er borte. Snart er hun stor. Besteforeldrene mine er rundt regna 80 år. Snart kommer det ikke flere muligheter. Så jeg griper dem når jeg kan. Og jeg må bli enda flinkere til det.

Grunnen til at min kjære (og svært tålmodige) samboer tok bilen i dag, er visstnok bare min egen. Siden jeg snorka. I hele natt. Og jeg ikke engang slutta når han pirka borti meg. Jentungen, på sin side, har ligget og turna rundt og sparka ham i hele natt. Ved en anledning forsøkte hun tilogmed å finne puppen på magen hans, før hun bare kikka dumt på ham, så meg i andre enden av senga og krabba bort dit isteden.

Det er kanskje ikke så greit å være utearbeidende pappa heller.

Når alt kommer til alt.