Etter å ha lest en artikkel om Åpen Barnehage i Varden for noen dager siden, lot jeg meg faktisk inspirere til å prøve det selv. Det slo meg jo plutselig at det lille utvalget med tilbud hjemmeværende har, antagelig kommer til å forsvinne helt aldeles bort dersom ingen benytter seg av det – og siden Vilde nå begynner å bli stor jente, vil hun også få behov for en litt annen stimulanse etterhvert.

Og i dag var altså dagen.

Det er ikke så langt å gå dit, kanskje 25 minutter eller så, og sola skinte. Derfor ble det sjalbæring på ryggen i dag, til Vildes store glede og mammas gode samvittighet (10 kg på ryggen gjør nemlig underverker for en post-gravid midje!). Så vi sa hade til pappa som har seinvakt i dag, og la i vei.

Litt skummelt var det. Jeg er jo ikke verdens mest sosiale sjel, sånn egentlig, men vi hadde gardert oss sammen med en annen hjemmemamma vi kjenner littebitt fra før, så jeg visste vi ikke kom til å bli helt aldeles mutters alene.

Men jeg hadde ikke behøvd å bekymre meg – det var koselige mennesker, og vafler og te og frukt, og ungene fikk leke på matter på gulvet. Det var ikke helt det mest fantastiske utvalget jeg har sett i mitt liv, men det var noe annet enn det vi hadde hjemme, og det var mer enn nok for min lille frøken Fryktløs!

Hun ene som jobba der spurte tilogmed om hun var vant til andre barn siden hun fant seg til rette så utrolig kjapt, men hun er jo ikke egentlig det. Ikke sånne grupper, i alle fall, annet enn på babysvømminga og når hun leker med søskenbarna sine. Kanskje det er det som har gjort det? Eller kanskje hun bare er født sånn? Morsomt var det i alle fall å se hvordan hun håndtere situasjonen. Og jeg kan med en viss lettelse konstatere at jeg har sett mer usikre barnehagebarn på hennes alder – ikke at man går og sammenligner, men man er jo likevel litt påpasselig med at hjemmebarnet ikke skal berøves for noen sosial kompetanse ved at de ikke er i barnehagen.

Men neida, ingen grunn til bekyrming – hun håndterte både større barns herjinger, leker som ble tatt og gitt og fremmede voksne mennesker som om hun aldri hadde gjort annet. Jeg satt der og kikket på henne, og så hvordan hun søkte kontakt med de andre tilogmed når de ikke så på henne, så hvordan hun gjerne ville møte blikket deres, og hvordan hun smilte til dem før hun bestemte seg for at det var OK å krabbe bort til en pappa som lå der på matta og lekte med den store jenta si.

Lille frøken Fryktløs. Trygg, god, tillitsfull og blid som ei sol.

Helt til klokka var sovetid, vel og merke, da forsvant plutselig sola bak ei svært så mørk sky. Men det var jo ikke annet å forvente, er man trøtt, så er man trøtt – og jeg fikk henne opp på ryggen i sjalet igjen, og gikk hjemover. Tror ikke vi egentlig kom til porten engang før hun hadde sovna.

Jeg tror dette er kjempebra for henne, jeg. Gjøre litt begge deler – være i åpen barnehage hvor hun kan få oppleve at store gutter kommer og tar leikene hennes, og hvor småtrolla har sutter hun ikke får lov å ta. Gjøre det på et sted jeg ikke behøver å reise fra henne (selv om jeg antagelig ikke engang hadde behøvd tre dager på tilvenning i en vanlig barnehage), sånn at jeg kan tilpasse dagen etter humør, dagsform og behov.

Kanskje jeg tilogmed skal dra ned litt tidligere enn jeg gjorde i dag, sånn at hun rekker å leke mer før det er sovetid. For det er jo bare denne dagen i uka det er åpent der, så det gjelder liksom å benytte seg av det når man kan.

Og i kveld? I kveld skal vi på babysvømming. En virkelig sosial dag!