Merker dere det på meg?

Ser dere den gjørma som pleide å defineres som hjerne?

Det gjør jeg.

Akkurat nå går jeg og vasser i klisne tråder oppe i hodet mitt. Det står stille. Helt, helt stille.

Tankene mine går i seige sirupsirkler. Og gjørmehjernen produserer bare… bare bæsj. Rett og slett.

Ordene mine høres skarpe ut, uten at jeg mener det. Jeg bare finner ikke de positive vendingene, så jeg går for det enkle, usminkede. Uten at de skulle være sinte eller negative. Men de tolkes sånn.

Og så blir jeg enda mer gjørmete. Tanketrådene blir enda mer klisne. Og hjernegjørmebæsjen blir enda større.

Stillestående vann råtner.

Stillestående hjerne dør.

Og jeg er nødt til å få igang litt sirkulasjon snart.

Hvordan?