Nei, jeg gjør ikke det.
Jeg skjønner det helt enkelt og greit ikke.
Tilknytning. Attachment. Alfa og omega. Det viktigste i verden. Man samsover, man langtidsammer og man bærer barna tett, tett inntil seg for å være mest mulig nær. Varm. Tilstede. Tilknyttet.
Frem til de blir ett.
Da er plutselig ikke tilknytning så viktig lenger, da?
Ikke viktig nok, kanskje, til at man vil ofre ørteogfjerti tv-kanaler, to biler og hytta?
Joda, jeg forstår at det faktisk finnes mange der ute som ikke har noe reelt valg. Og jeg kunne lett vært en av dem selv.
Men jeg nekter å tro at alle dem som nå praktiserer tilknytningsomsorg er i den situasjonen at de må, om de vil det eller ei.
Sitter virkelig samfunnets forventninger og krav til yrkesaktivetet utenfor hjemmet så innmari sterkt og dypt i oss, at selv de som har gjort seg et bevisst valg om tilknytningsomsorg som livsstil vil velge å være adskilt fra småbarna sine 40 timer i uka?
Kan det være mulig?
Og i så fall: Er ikke det forbannet trist?
Del på Facebook
Posted in 
Tags: 
Vel, det fins mellomting også da. Ikke alle har ungene sine i bhg 40 timer i uka, i vår situasjon har vi barnet vårt som nærmer seg 3 i bhg ca fra 8-15, kortere dager når det passer slik eller vi vil sove litt utpå, lengre dager om vi må. Med jobbende mann og jeg som fulltidsstudent så kan vi heldigvis ordne oss slik, men hadde jeg jobbet i en 100% stilling så hadde situasjonen vært annerledes.
Syns ikke man skal fordømme andre for de valg de tar, det som er rett og fungerer for deg trenger ikke være rett eller fungere for andre.
Og vet du, jeg har et supert forhold til datteren vår jeg, hun er trygg og god og tillitsfull, selv om hun begynte i bhg litt over 1 år gammel, i 60% plass.
Jeg fordømmer ikke, jeg er bare overrasket over holdninger jeg møter om at man “ikke trives som husmor” og slike ting, når man heller kunne lagt fokus på spennende og morsomme aktiviteter sammen med barna. Jeg skjønner jo hvordan “vanlige” foreldre kan tenke sånn, men tilknytningsforeldre ser jo ellers ting fra et litt annet perspektiv. Så hvorfor ikke dette?
Det er jo mange tilknytningsforeldre som er hjemme et eller to år ekstra da? Tror det er overvekt av hjemmeværende Tioforeldre, de bare synes ikke så godt i nettverden
Men hvorfor kategorisere og sette grenser slik du gjør, mellom det du kaller “vanlige” foreldre og tilknytningsforeldre? Hva mener du du tilbyr barnet ditt som jeg (som sikkert er en helt vanlig forelder) ikke gjør da?
Jeg skjønner ikke behovet for en slik bås-setting.
Xary;
Ja, jo, kanskje? Jeg kjenner i grunnen bare en.
Hadde vært artig å foreta en undersøkelse på det. Enn så lenge tror jeg faktisk overvekten ligger hos de som av andre årsaker ikke er i arbeid uansett?
Marthe;
Hvis man aldri skulle kategorisere eller sette grenser, ville man endt opp med å ikke kunne tenke en sammenhengende tanke fordi man da ville brukt alle kreftene på å komme på alle eventualiteter og spesialiteter isteden. Jeg er ikke TiO, så jeg kan i grunnen ikke svare på spørsmålet ditt.