Så sitter jeg her alene. Min kjære har gått og lagt seg, min datter sover allerede – men jeg er ikke trøtt nok. Ikke enda.

Egentlig gruer jeg meg litt til uka som kommer. Han har nemlig seinvakt, og det betyr fire ensomme kvelder på rad. Burde jo ikke klage, for det er også fire morgener jeg faktisk kan sove ut på, men likevel. Jeg kommer nesten ikke til å se et voksent menneske på disse dagene.

Og det er da jeg kommer til å tenke på at jeg ikke har så mye kontakt med venninnene mine som jeg pleide å ha – ikke fordi de ikke er der mer, men fordi samtalen ikke flyter så lett som før. Vi har ikke lenger så mye felles som vi pleide – ikke bare fordi man nå har barn, men fordi livene våre generelt tok så forskjellige retninger.

Men jeg savner det. Jeg savner likesinnede. Noen jeg kan bare skravle med uten å fokusere så innmari på hva jeg sier, hvordan jeg sier det og hvordan det vil oppfattes – fordi mennesket jeg snakker med allerede vet hva jeg mente. Nesten tilogmed før jeg sa det.

Kanskje jeg bare skal løfte opp telefonrøret i morra kveld og gi det en sjanse til.