Ja, det vil jeg bare ha sagt.

Jeg registerer at det i disse dager blogges om temaet, og jeg vil på det sterkeste dementere ryktene som oppstår i dettes kjølvann.

Manneforkjølelse er oppskrytt.

Skikkelig hypa opp beyond recognition, faktisk.

Min mann (ja, eller samboer da, hvis du skal spikke fliser) er nemlig på jobb, han. Til tross for bøttevis av snørr, ulidelige halssmerter og dertil hans kvinnes innstendige bønner om at han skulle bli hjemme i kveld, har han altså kjempet seg gjennom og dratt på kveldsvakt likevel.

Lurer på hvor mye som egentlig skal til, jeg. Jeg er nemlig vel vitende om at akkurat dette eksemplaret av arten Mann tidligere har kjørt postrute og spydd ut av vinduet hvert tiende minutt – og fortsatt ikke gått hjem fra jobb.

Så her sitter jeg, da. Og er smertefullt trøtt etter å ha bevitnet hans brave kamp mot basillene i nattens mulm og mørke. I nesten hele natt. Sammen med ei lita jente som heller ikke lot dette gå upåaktet hen, og som sannsynligvis er i ferd med å lansere sin helt egen basilledreperturnering.

Jeg tror kanskje det er på tide å revurdere kyllingsuppeoppskrifta mi.