Archive for September, 2008

Litt ensom

Så sitter jeg her alene. Min kjære har gått og lagt seg, min datter sover allerede – men jeg er ikke trøtt nok. Ikke enda.

Egentlig gruer jeg meg litt til uka som kommer. Han har nemlig seinvakt, og det betyr fire ensomme kvelder på rad. Burde jo ikke klage, for det er også fire morgener jeg faktisk kan sove ut på, men likevel. Jeg kommer nesten ikke til å se et voksent menneske på disse dagene.

Og det er da jeg kommer til å tenke på at jeg ikke har så mye kontakt med venninnene mine som jeg pleide å ha – ikke fordi de ikke er der mer, men fordi samtalen ikke flyter så lett som før. Vi har ikke lenger så mye felles som vi pleide – ikke bare fordi man nå har barn, men fordi livene våre generelt tok så forskjellige retninger.

Men jeg savner det. Jeg savner likesinnede. Noen jeg kan bare skravle med uten å fokusere så innmari på hva jeg sier, hvordan jeg sier det og hvordan det vil oppfattes – fordi mennesket jeg snakker med allerede vet hva jeg mente. Nesten tilogmed før jeg sa det.

Kanskje jeg bare skal løfte opp telefonrøret i morra kveld og gi det en sjanse til.

Barn og stress

De siste artiklene i Dagbladet har vekket til live et gammelt engasjement hos meg, og jeg har derfor begynt å grave litt i gammel litteratur. Blant annet finnes det en bok som heter “Om barn og stress – og hva vi kan gjøre med det“, som er skrevet av en svensk spesialpedagog ved navn Ylva Ellneby. Denne leste jeg første gang mens jeg studerte og samtidig arbeidet i barnehage, og den er minst like aktuell nå som jeg har et såkalt barnehageklart barn.

Jeg lånte den igjen på biblioteket for et par dager siden, men jeg har ennå ikke rukket å lese den ferdig. Tross alt har man et svært så aktivt lite klistremerke i form av en 10 måneder gammel turbo ved sin side (og på, og under, og oppå ;) ), så det er ikke mye man rekker å lese for tiden.

Men akkurat nå sover hun, og jeg vil gjerne dele med mine lesere et sitat fra denne boken som jeg mener er grunnleggende viktig i den debatten som nå pågår:

Dagens barn lever i en ny tid. Før var mor oftest hjemme mens barna var små. Det var ikke nødvendig å rykke ungene opp av sengene grytidlig, mase på dem for å få i dem frokosten, for så å kaste dem ut i vintermørket. Nå begynner barna i barnehagen når de er et og et halvt år gamle (i Sverie, overs. anm.). Mens de vokser, inngår de i stadig større barnegrupper til de blir så store at de går ut av skolen. Moderne teknologi – radio, fjernsyn, video, dataspill, internett og mye mer – påtvinger barn og unge flere inntrykk og mer informasjon enn det de er i stand til å forstå. Dagens barn oversvømmes av informasjon dersom vi ikke beskytter dem. De lever i en verden med lyd og bilder i varierende kvalitet, noe som stresser barnas sanser fra de er små.

Det er flere ting ved dette som er verdt å feste seg ved. For det første viser det seg jo at svenskene utsetter barnehageoppstarten et halvt år lenger enn vi gjør – eller gjorde i allefall da boken ble skrevet for 8 år siden, hvordan det er nå skal jeg ikke uttale meg om. Svenskene har i tillegg hatt tradisjon for å være et par hakk foran oss når det gjelder både pedagogikk og interesse i å finne ut av hvordan barna egentlig har det i barnehagen.

Man kan jo for eksempel sammenligne googlesøkene “barnehage stress” og “dagis stress“. Det norske søket gir oss 46 500 treff. Det svenske gir oss 127 000. Det sier litt. Og når vi i tillegg vet at norske pedagogstudenter gjerne drar på studietur til Sverige, nettopp fordi de er så flinke “der borte”, så er dette kanskje verdt reflektere enda litt mer over…

Et og et halvt år, altså. I et land hvor de er mye mer opptatt av barna enn av likestilling hva barnehage angår. Og likevel diskuterer de stadig om hvorvidt det er bra. Hvis man legger på “små barn” på søkefrasen, får man nemlig 207 000 treff, og mye interessant lesning.

Dette gjør jo at Østrems uttalelse

- Det er typisk for slike synspunkter å vise til amerikanske og andre utenlandske undersøkelser. De viser til andre forhold, hvor barnehagene ikke kan sammenliknes med norske barnehager. Skal man si noe om den norske barnehagen, skal man si noe om den norske barnehagen, må man også ta utgangspunkt i den, sier Østrem. KILDE

om mulig enda mer malplassert. Svenskene er jo nettopp dem man gjerne ser opp til, og som derfor kanskje ligger nærmest oss sammenligningsmessig. Og de har visst dette lenge.

En annen ting er at dette ikke egentlig er en debatt som bare omhandler ettåringene i barnehagen. Det omhandler mer enn som så. Det omhandler en hel generasjon barn som vokser opp i et hypersamfunn, som får ufattelig mer inntrykk enn hva vi selv gjorde da vi var små. Vi hadde ikke internet, playstation, 40 tv-kanaler og DVD. Vi hadde NRK, og kanskje muligens pac-man hvis vi var heldige – og derfor har vi heller ikke muligheten til å sette oss helt inn i hvordan det egentlig er å stå der med en liten hjerne under utvikling og skulle forholde seg til alt sammen, samtidig som man forsøker å forstå og lære. Vi kan ikke det. Som første generasjon i verdenshistorien skal vi nemlig oppdra barn til å bli noe annet enn hva vi er selv.

Men det er vår oppgave å beskytte barna. Det er vi som må sette grensene. Barnehagestarten er en av de tingene vi lettest kan kontrollere, ved enkelt og greit bare si “nei” og heller velge å leve litt mer sparsommelig et halvt års tid eller så. De fleste av oss klarer det hvis vi må. Men vi må få øynene opp for muligheten.

Det håper jeg at denne debatten kan bidra til.

Andre ressurser:

Dagbladet> Stressa barndom

Aftonbladet> Dagis stressande för små barn

Hyperbarnet

Jeg skulle ønske…

Jeg skulle ønske min samboer ville benytte seg av sin rett til å være hjemme i foreldrepermisjon nå som jeg i teorien og på papiret er student på fulltid igjen. Jeg fikk jo ingen statstøttet permisjon selv, og dermed står han fritt til å aktivere sine egne rettigheter.

Ja, for menn har faktisk det. Dersom mor går ut i jobb eller studier, eller av helsemessige årsaker ikke er i stand til å ta seg av barnet alene, skrives permisjonsrettigheten over på far dersom han ellers innfrir kravene som utløser folketrygdrettighetene.

Men han vil ikke. Det tar nemlig arbeidsgiver 4 måneder å lære opp en vikar.

Så da sitter jeg her og kjenner meg littebitt ensom, all den tid han kommer hjem klokka fire og sovner sammen med sin datter av bare utmattelse klokka sju. Og i tillegg tar på seg ekstravakter hos sin tidligere arbeidsgiver i helga.

Dessuten skulle jeg ønske at jeg hadde startkapital til å iverksette en av mine drømmer og bli selvstendig næringsdrivende – hjemmefra, selvsagt. Sammen med lille jenta mi. Men all den tid jeg faktisk står uten inntekt, i alle fall mens vi fortsatt venter på saksbehandling hos Lånekassen, så må vi prioritere mer nødvendige ting som mat og vinterklær til henne.

For ja, jeg har drømmer. Konkrete planer også.

Og ingen av dem inkluderer å snylte på vår velferdsstat, verken i form av de attføringspengene jeg sier fra meg eller den permisjonen han velger å ikke bruke.

Så kom faen ikke her.

Fokus for måneden

Da var det ny måned og nye muligheter!

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, kjære leser, men jeg er i alle fall sånn at jeg liker lister. Jeg liker å kunne skrive noe ned, sette mine store planer ut i livet for deretter å kunne sette en stor, fin hake bak det jeg skrev.

Da føler jeg meg litt flink. Litt effektiv. Litt on top. Og litt stolt, når jeg har svart på hvitt hva jeg faktisk har gjort. Spesielt når det gjelder hverdagen som hjemmeværende, siden den gjerne flyter litt i blant og det er vanskelig å kunne evaluere seg selv mange ganger dersom man ikke setter seg klare mål.

Så her har du mine:

Jeg skal introdusere Vilde-min til fingermaling denne måneden. Og jeg skal lage bursdagsgaver av kunstverkene, siden mesteparten av familien hennes har bestemt seg for å være høstbarn.

Jeg skal lese bøker for henne. Helst hver dag. Eller i alle fall flesteparten av dem. Og jeg skal være bevisst på språkstimulering, siden det er nettopp der hun er i utviklingen sin akkurat nå.

Vi skal fortsette med å gå bæreturer i skogen. Nå har hun også fått regndress, så hun er klar for våte dager.

Selv skal jeg trene helst to ganger i uka. Mer realistisk er det kanskje å si en gang den ene uka og to ganger neste, men jeg har tenkt å prøve likevel.

I løpet av september skal også alt ullundertøy til Vilde strikkes ferdig. Foreløpig har hun fått en trøye i silke/ull, og leggingser av samme ulla er under produksjon. Jeg antar hun trenger i alle fall et par sett til, pluss ullsokker.

Rent husarbeidsmessig skal jeg sette opp en skikkelig rengjøringsplan, og så skrive oppgavene inn i almanakken min. Da kanskje jeg tilogmed husker hva jeg skal når jeg skal det, sånn at jeg faktisk gjør det.

Hovedfokus i huset er på kjøkkenet denne måneden. Alle skap skal ryddes og vaskes, og jeg har også noen små planer om endelig å få malt oldemorhylla og sydd meg noen nye gardiner.

Hva Hjemmemamma.com angår, så har jeg store planer der også. Akkurat nå er jeg i gang med en liten utfordring med 30 artikler på 30 dager, så det kommer en del nytt stoff. Pluss at jeg jobber litt i kulisssene også…

Jepp. :)

Related Posts with Thumbnails
Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting