I dag har jeg vært mamma et år.

Jeg har tørka snørr, skifta bæsjebleier, hatt såre pupper og operasjonssår. Jeg har stått i dusjen med baby i armene til det ikke var varmtvann igjen, jeg har ikke sovet sammenhengende på minst et år (barnet levde visserligen sitt eget liv mens det lå i magen også!), og dagligdagse affærer som å selv avgjøre når, om og hvor raskt man kan ta seg et bad eller pusse tennene har blitt betraktelig mer komplisert enn jeg noengang kunne forestille meg.

Men jeg elsker det.

Hvert eneste minutt.

For jeg har også sett himmelrik i øynene hver eneste dag siden hun kom. Jeg har opplevd hvor sterk man kan bli dersom man bare får en bitteliten hånd i sin, hvor mye morskjærligheten kan gjøre med en – og hvor mye man endrer seg.

Før Vilde kom var jeg en innesluttet og asosial sjel som helst ikke snakket med flere folk enn jeg absolutt måtte. Dette endret seg sakte, men sikkert fra testen ble positiv til og med nå – og det faktum at jeg er mamma til en meget sosial og tillitsfull liten sjel som skaffer oss venner overalt hvor vi går, gjør jo unektelig sitt til at mine tidligere strategier bare ikke fungerer like bra som før. Med ei lita solstråle på ryggen som stråler og sier “hei” til de fleste hun møter (eller rett og slett bare krabber opp i fanget deres med et vennlig smil) er det vanskelig å være tilbakeholden.

Hun har forandret meg.

Kanskje tilogmed på måter jeg ikke vet.

Ennå.

Den lille, nydelige bolla på 5250 gram som ble født ved keisersnitt for nøyaktig et år siden i dag snudde alt på hodet da hun kom.

Ei perfekt, lita jente med dype smilehull.

Lille Vilde min.

Jeg elsker deg, ungen min. Mer enn noe annet i hele, vide verden.

Du er det nydeligste som finnes.