Dagbladet har i dag en kronikk om “Å være far i 2008“, som tar for seg fedrerollen og hvordan kvinner (eller var det mannen selv?) stikker kjepper i hjulene for menns egen definisjonsmakt – for det er da visserligen vi mødre som liksom avgjør hva som er godt farskap og ikke, siden vi sitter med fasiten på god barneoppdragelse.

Jeg kan sikkert sitte i timesvis og snakke om dette. Men akkurat nå ligger jentungen i venstre armkrok og koser seg med litt pupp, mens jeg skriver med høyre hånd, så jeg nøyer meg bare med å fortelle verden om mitt eget praktfulle, om enn åpenbart unormale, eksemplar av arten barnefar. Selv om jeg innser at det kanskje blir litt feil, siden jeg nå engang er kvinne og burde holde kjeft.

Det har seg nemlig sånn at min samboer er en svært god far. Ikke bare det, men han er også en svært trygg far som for det meste vet hva han gjør. All den tid mor til hans barn har skiftet bleier og jobbet med barn i flere år, ville det kanskje vært nærliggende å tro at han ville være desto mer usikker i sin farsrolle, men sånn er det faktisk ikke.

Han var den første av oss som fikk holde henne. Ikke bare i forbifarten opp til meg, men han satt der oppe på sykehusrommet i omtrent to timer, med en liten, naken bylt mot sin bare hud. Jeg lå nede på oppvåkningen etter keisersnittet, og var svært så lykkelig med den tanken. Jenta mi. Mannen min. Sammen. Endelig. Klart jeg gledet meg sinnsykt til å få se henne skikkelig jeg også, men det var en helt egen følelse å vite at nå hadde de det så godt som de kunne få det, begge to. At jeg hadde gitt ham en datter.

Siden har det bare fortsatt sånn. Det var han som skiftet den første bleia. Han som badet henne den første gangen. Han som legger henne, med mindre han er på jobb. Han har vært med på alle vaksinene og de fleste kontrollene, han er med på babysvømming den uka han har tidligvakt, og han står opp med henne de dagene han er hjemme om morgenen. Og jeg har hele tiden gjort et poeng av å ikke blande meg for mye, fordi vi begge vet at han er en (minst) like god omsorgsperson som meg. Mitt eneste trumfkort er puppen. Der er jeg enn så lenge uerstattelig.

Nå er hun snart ett år gammel. I dag har hun vært med pappaen sin i banken for å ordne med forsikringer før han dro på jobb. I morgen skal de visstnok ut for å ordne service på bilen, og hun er vanligvis med når han drar ut for å handle mat også. Synet av ei lykkelig, lita jente i ringslynga tett inntil pappa når de rydder litt eller henter klesvasken er dessuten så utrolig nydelig at man må ha sett det for å fatte, og han bærer til og med i sjal innimellom når vi er ute på handletur.

Alt dette gjør han mens han jobber skift, legger inn noen overtidstimer her og der slik at han kanskje kan ta seg fri på bursdagen hennes, og tar en ekstravakt eller to på lørdager hvis behovet er der. Samtidig sørger han for at økonomien går så på skinner som overhodet mulig, og mens han tar seg av alle de praktiske tingene her hjemme.

Kanskje det bare er jeg som er skikkelig, skikkelig bortskjemt – men jeg trodde i grunnen det var sånn det var ellers i verden også, og ikke bare her? Kanskje det bare er min mann som rett og slett er litt unormalt bra (ikke at jeg ville blitt overrasket, altså!)?

Han er nemlig Pappa, og han er det, slik denne kronikken etterlyser, på sin egen måte.

Eller kanskje det blir enda riktigere å si at vi er foreldre på vårt eget vis – likestilling knekkende likegyldig.

Ja, ja. Jeg er klar over at jeg med dette også kanskje punkterer noen ideer om at jeg hemmer barnets kontakt med far ved å være hjemmeværende, og kanskje ødelegger jeg også noen forhåndsinntatte tanker om at vi lever fastlåste i våre kjønnsrollemønster her i Vildeheimen. I så fall må jeg bare beklage.

Eller egentlig ikke.