Her satt jeg. I fred og fordragelighet. Hørte på ilden som knitret i ovnen og mine egne fingre som nå og da skrev litt på tastaturet, og hadde det i grunnen ganske koselig.
Og så kommer mannen.
Nå har jeg sitti her i halvannen time og hørt på jungeltrommer, maskingevær og krangling på spansk, og trenger antagelig en times tid alene i stua igjen før jeg kan gå og legge meg.
Hva faen er det med mannfolk??
Som mange av dere kanskje allerede har fått med seg, driver jeg en side som heter Hjemmemamma.com. Der forsøker jeg å skrive artikler og legge inn stoff som kan være av nytte for oss som er hjemme med barn, og jeg har også en egen samleside der med linker til andre hjemmemammaer der ute i bloggosfæren. Rett og slett fordi det er litt viktig å vise verden at vi finnes og hvem vi er, og fordi det av og til er veldig deilig å kunne sette seg tilbake og lese om noen andre som er i samme livssituasjon som en selv, og kanskje hente litt nye tanker og inspirasjon derfra også.
Så vet du om eller har en sånn blogg selv, så si gjerne i fra i kommentarfeltet så samlingen kan vokse! 
Hvem sier at man trenger å bruke tusenvis av kroner på bæretøy, egentlig?
Far i huset hadde vedtatt at i dag var den store julegavehandledagen, så derfor pakket vi med oss jentungen og kjørte helt inn til både Sandvika og Buskerud Storsenter i dag. Og siden det var pappa som skulle bære mest, så ble det Leoen som ble med på tur. Vel bærer han sin skjønne i sjal når som helst og hvor som helst, men han setter liksom en grense ved råååååååååsa! 
Men sant de er fine?
Jeg gikk bak og var så stolt, så stolt av dem begge to. Klarte nesten ikke ta øynene fra den nydelige, vesle jenta mi som satt der og var så lykkelig bak på pappas rygg.
Men jeg fikk med meg reaksjonene, da.
Skulle aldri tro folk hadde sett et bæresjal før der inne i den siviliserte verdenen? De aller, aller fleste av dem så på oss med et lite, overrasket smil om munnen – det tok bare 5 sekunder fra hun var påknytt til en dame utbrøt et overrasket “Næmmen!” og måtte bort å kose på Vilde littegranne, og den siste damen vi traff på vei ut til bilen bråstoppet faktisk og snudde seg. Men jeg så smilet hennes da hun fortsatte, siden jeg gikk ganske langt bak akkurat da.
Et eneste skeptisk blikk fikk vi, og det kom fra en fjortisberte som satt på en benk. Jeg hadde dog store problemer med å holde meg seriøs da jeg fikk øye på min datters umiddelbare respons. Hun har nemlig akkurat lært seg kunsten å være ordentlig sinnamorsk i ansiktet sitt, og et mørkere barneblikk har vel aldri spiddet en fjortis hardere.
Det er det som er så rart med å observere henne på avstand isteden for å ha henne på ryggen selv, forresten. Pappaen hennes har jo hørt at hun har sunget og kost seg og pratet og sagt “hei” til dem hun traff på sin vei, og han har kjent at hun har lekt “hoppetihopp” bakpå der - men han har jo ikke sett det lille, lykkelige ansiktet der hun betrakter verden fra det tryggeste stedet i verden. Og det har ikke jeg gjort heller, før i dag.
Jeg har bestemt meg for at vi bør gjøre sånt oftere. La pappa bære, altså. Selv om jeg savnet det kjempemasse i dag, og sitter her og gleder meg litt til å legge meg sammen med henne isteden.
Vi holder forresten på med å finne ut hva den optimale bærestillingen hans er. Hvor tyngdepunktet befinner seg hen, og hva ryggen hans mener er mest komfortabelt. Av en eller annen grunn synes han det er best å bære henne ganske langt ned (hvilket er det som tar livet av skuldrene mine), som det kanskje kommer godt frem på bildene. Jeg prøver jo av gammel vane og med logisk sans å plassere henne ganske høyt når jeg knyter henne på ham, men han har jo unektelig litt lenger rygg enn jeg har, så det kan jo være at hun bør plasseres annerledes der uansett.
Vi var ikke nevneverdig lei oss for å ha satt igjen vogna hjemme i dag heller, der vi navigerte i folkehavet og blant annet skulle finne oss et bord på Peppes…
Og Vilde?
Hun har sett og opplevd ting i hele dag, hun har studert og lært og vært i fullstendig awe over “ba!” (julekuler, på norsk) i taket og julepyntlys (også kjent som “ijjs!”) overalt. Og det er mye lettere for oss å forstå hva hun peker på og hva hun ser på så lenge hun er i noenlunde samme synsvinkel som oss – dersom hun hadde sittet i vogn med ryggen til kjøreretningen, ville hun jo i grunnen sett på noe helt annet bak våre rygger, og vi hadde kanskje ikke klart å gi henne like mye og rask respons på hva hun forsøker å si.
Men apropos bak våre rygger… sånn til notat til selv og andre som kanskje bærer på ryggen… Det kan være lurt å ikke stå så veldig nærme godtehylla i kolonialen. 
Det er visst ikke bare jeg som er ustrukturert her i heimen.
I dag var nemlig planen at vi først skulle ned og trene/være på barneparkering, og så skulle vi hjem, skifte og kjøre kjapt ned for å se Madagascar 2 på babykino.
Men det var bare det at Vilde våkna for tidlig. Eller for seint, alt etter som man ser det, for vi gikk og la oss igjen etter å ha vært oppe litt. Og da ble det akkurat tid nok til å stelle oss, spise og sette oss i bilen og kjøre til kinoen.
Trodde jeg.
Det var bare det at mens jeg stod der og tok på meg skoene mens jeg pakket og ga Vilde frokost (multitasking på høyt nivå), så ringte pappaen hennes og lurte på om han skulle ta noe med hjem.
Han hadde tatt bilen. Kinoen begynte om 15 minutter. Og det tar en halvtime å gå.
Dere skulle sett meg.
Lynraskt fisket jeg ungen min opp av stolen, fikk på henne klærne og formelig rev til meg sjalet som på en eller annen måte hadde havna i lekegrinda. Deretter kastet jeg henne elegant på ryggen, svisj og svosj så var hun på plass og vi kunne spasere lykkelig avgårde.
For godt til å være sant, hm?
La meg forsøke igjen:
Lynraskt fikk jeg ungen min opp av stolen og inn i klærne, det er helt sant. Og ja, jeg rev faktisk til meg sjalet som lå i lekegrinda (flaks for meg at det var akkurat yndlingssjalet mitt – Storchenwiege Ulli!), og ja, jeg kastet henne elegant på ryggen. Men der er det bråstopp hva sannheten angår.
Du skjønner, mitt barn er i pekefasen. Og det er fullkomment umulig å kle inn en pekende liten arm i sjal når armen er et sted der bakpå ryggen (man er riktignok hypermobil, men noe slangemenneske er man ikke!) og man i tillegg er superstressa, lynforbanna på det grauthuet man bor sammen med og i det hele tatt. Det tok meg faktisk fire forsøk i dag på å få det til. Men det gikk. Heldigvis.
Jeg har aldri gått så fort med ungen i sjal før. Og vi rakk det med nød og neppe, for filmen hadde faktisk ikke begynt når vi endelig kom frem.
Etterpå gikk det litt bedre med påknytingen, selv om vi fortsatt diskuterer litt hvor den armen skal være hen i verden. Vi gikk bare bak i en krok hvor det ikke var så fantastisk mye å peke på, så ordna det seg. Og etterpå gikk vi inn på Coop sånn at mamma kunne kjøpe seg litt frokost (les: cola), for det rakk hun jo plutselig ikke hjemme på grunn av den manglende bilen og akutt tidsnød.
Der inne stod det et par, tre eldre damer, og jeg kunne høre dem snakke lavt seg i mellom:
“Neimen, se på den der, da!”
“Ja, det er så greit når de kan sitte på ryggen!”
Fine, gamle damene som har forstått poenget!
Og så rakk vi akkurat bussen hjem. Det viste seg at de samme damene også skulle på bussen, så den ene kom bort til oss og snakket litt med Vilde. Kjente på henne at hun var god og varm, og at hun var litt småkald i kinna bare, med fine roser.
Da bussen kom, ble jeg nok en gang glad for at jeg bærer. For det første er det et herk med tung vogn ut og inn av bussen, og for det andre var det allerede en annen barnevogn der inne. Litt lenger oppi løypa kom det faktisk en haug med barnehageunger også, pluss enda en vogn. Da var det godt å kunne reise seg og frigjøre masse plass ved å smidig snike seg inn i et hjørne – alt mens ungen min er ivaretatt og sitter så godt som overhodet mulig.
Det er ingenting som er bedre enn det.
Posted in bæring 
Tags: buss, knyting, praktisk, sjal, Storchenwiege Ulli, ustrukturert, vevd sjal 
Comments OffI dag har Vilde og jeg vært en tur på Child Planet!
Dette fordrer jo selvsagt litt bæring til og fra bilen, med stellebag og det hele, så jeg valgte slynga i dag også. Heldigvis. For klønemamma hadde glemt å ta med seg mynter til parkeringsautomaten, så det ble litt knoting og styring og leting i konsollen og slikt, og jeg tør ikke tenke helt på hvordan det ville blitt om jeg i tillegg skulle holde henne fast på armen mens jeg styra.
Men avgårde kom vi, og inn på Child Planet. Vi har aldri vært der før, så vi var litt spente. Det viste seg at det var i andre etasje og at man på grunn av branninstruksene ikke har lov til å ta med seg vogna opp, og nok en gang ble jeg glad for at jeg slapp vognstyret. Vi kunne jo bare spasere oss rett opp og inn, uten å lete etter vognparkering og uten å ofre potensielle vogntyver en tanke.
Vi hadde en superfin dag, og Vilde fikk mange nye venner. Storkosa seg, faktisk. Og sjekk det kule trynet!
Etterpå ble vakta imponert over hvor kjekt det måtte være med en sånn slynge, og det ga vi henne helt rett i – for der stod jeg med et stk bag, et stk heliumballong… og et stk barn som ikke ville være med hjem. Før hun kom i slynga, for da var det greit.
Og litt ekstra kjekt ble det når jeg måtte løpe de siste metrene for å slå parkeringsvakta på målstreken, og ikke klarte å finne bilnøklene mine i farta heller… Men ungen min satt nå fint der hun skulle, uansett. Heldigvis! 
Så for å oppsummere:
En slyngeløs dag ville resultert i at jeg måtte sette fra meg ungen etter først å ha løftet henne ut av setet (antagelig ingen suksess), mens jeg frenetisk lette etter mynter. Hvis jeg da ikke hadde hatt vogn isteden, men den må jo også løftes ut av bilen mens en utålmodig sjel freser fra bilsetet. Dessuten er det kanskje litt overkill å drasse ut hele vogna for en så liten spasertur..?
Deretter måtte jeg henholdsvis trilla eller båret både unge og stellebag i armene det kvartalet bort til dit vi skulle. Om vi hadde hatt vogn, måtte vi funnet et fornuftig sted å gjøre av denne på før vi kunne gå opp, og jeg liker heller ikke å bare gå fra ting der noen kanskje kan ta dem.
På veien hjem ville jeg måttet kjempe med en unge som i grunnen hadde andre planer (i alle fall ned trappa frem til vi kom til vogna), samtidig med stellebag og nå også heliumballong. Om hun bare var på armen, ville jeg også hatt et kjempeproblem med å løpe parkeringsvakten i møte, noe som ville fordyret turen betraktelig. Dessuten hadde jeg måttet sette henne fra meg for å lete etter bilnøkkelen før vi endelig klarte å låse oss inn og komme oss hjem.
Puh!
Ringslynger er altså gull verdt for ustrukturerte mødre. *konkludere*
Jeg bor kanskje i en av landets mest Harry byer. Mine sambygdinger er ofte ikke så veldig intelligente, selv om vi liksom bor i selve “byen med gnisten”. Sjeldent har vel en slogan vært mer malplassert enn hos oss. Det er mye dritt her.
Men det var ikke så ille når jeg var lita, tror jeg. Det skjedde liksom noe når vi fikk Timekspressen og fri tilgang til storbyen til alle døgnets tider. Med den inntrådde nemlig narkodriten og tvilsomme typer for fullt. Ikke at vi var fri for den fra før av, mind you, men det ble plutselig ganske mye mer av det etter at logistikken var på plass.
Innimellom blir det drept folk her. Og jeg har jo ingen fullstendig oversikt, men det beskjedne folketallet tatt i betraktning så tror jeg kanskje ikke vår kjære, gnistrende by ligger så veldig godt an rent statistisk.
I natt var den en mann på 23 år som ble tatt av dage. Ryktene sprer seg fort, og jeg kan med lettelse konstatere at heller ikke denne gangen var det noen av mine. Jeg kjenner verken drapsmann eller -offer, og har aldri engang hørt om noen av dem.
Men noen har. For noen, kanskje ganske mange på et så lite sted, er det kjentfolk det dreier seg om. Denne gutten var noens sønn. Noen som kanskje har vært redde lenge, som har forsøkt å få ham vekk fra kjøret og miljøet. Uten å lykkes.
Det er ikke lenge siden det sto fortvilte foreldre frem i lokalavisa og ba noen gjøre noe for deres narkomane ungdommer. Sist noen ble drept, var det faktisk politiet som skjøt en ubevæpnet mann, og jeg tror tilogmed det skjedde ved det samme huset. Det samme miljøet. Antagelig.
Og jeg blir redd.
Jeg har en datter. Jeg skal oppdra henne. Og jeg skal gjøre det i denne byen?
Jeg tror jeg skal kikke litt mer på Finn.no.
For dette vet jeg rett og slett ikke om jeg vil se fortsettelsen på.
I grunnen hadde jeg jo tenkt at jeg ikke skulle bli en av de foreldrene som støtt og stadig skryter av avkommet og ikke klarer å se svakhetene og slikt.
Men så var det jo bare det at jeg fikk Vilde, og ikke noen av de andres barn. Liksom. Jeg husker at jeg synes oppriktig synd på alle de andre mammaene som “bare” fikk sin egen når hun var helt ny. Den følelsen har ikke helt sluppet taket, irrasjonell som den kanskje er.
Og jeg vet egentlig også at andre mammaers unger er et ganske ømtålelig tema, og at man gjerne blir anklaget for både det ene og det andre dersom man ytrer en kvart setning om sin egen vidunderlighet. Spesielt hvis vidunderligheten faktisk er litt lenger fremme, litt sterkere, litt smartere, litt søtere… ja, i det hele tatt. Det er et merkelig fenomen.
Nevertheless.
Dette er min blogg, og her har jeg ikke tenkt å la meg kue av unødvendigheter. Så jeg sier det rett ut. For faktisk har jeg lyst til å skrike det ut fra toppen av et fjell med megafon, forsterker og det hele:
Jeg er så stolt av ungen min!!!
Den lille deiligheten som ligger der oppe i senga mi sammen med pappaen sin har verdens nydeligste bollekinn med smilehull i. De er så gode og nydelige at jeg ikke klarer å stoppe å nusse og sniffe og kose på dem om jeg først begynner (og da passer det godt at hun sitter der musestille med et lykkelig og hemmelig lite smil mens jeg gjør det også).
Hun er verdens søteste når vi er ute blant folk. Den som mener at hjemmebarn blir litt sosialt tilbakestående, må rett og slett bare spise de ordene til middag hvis de tar ett eneste lille blikk på ungen min. Den vennlige lille sjelen vurderer først om du er godkjent (det skal ganske mye til for at du ikke er det, altså) før hun løfter øynebrynene bittelitt sånn at hun ser ekstra søt ut, før hun krabber eller stabber smilende bort til deg (gjerne på kne, med armene løftet i forventning om at du snart kommer og tar henne opp på fanget ditt). Det spiller ingen rolle om hun aldri har sett deg før. Smiler du og ser snill ut, er du hennes venn. Spesielt hvis du har vafler.
Og når vi er på butikken, så sier hun alltid hei til alle hun ser. Selv når mamma tror hun kanskje sover på ryggen. “Hei!” kommer det blidt. Og alle sier “Hei” tilbake, og da er hun så fornøyd. Lille nydeligheten min, som lærer så mye positivt om andre mennesker og seg selv!
Om det kommer en annen unge bort og tar lekene hennes, så kikker hun bare litt dumt på den før hun tålmodig går videre til neste leke. Og kommer det en annen unge bort til henne, smiler hun gjerne før hun viser bort leken hun har. Kanskje hun tilogmed gir den bort, så den andre ungen kan leke litt med den isteden.
Hun er sterk. Fysisk og psykisk sterk. Hun har en muskeltonus som er bedre enn på noen annen ettåring jeg har hatt i armene mine. Samtidig som det skal mye til før hun bruker den mot andre unger (det må riktignok medgis at hennes mor av og til må smake knyttneven), fordi hun er så solid og trygg mentalt sett også. Hun trekker seg heller unna en cm enn å gå til kamp, selv om hun utvilsomt ville vunnet.
Hun er modig. Hun er ikke opptatt av å vite hvor mamma er, hun er mer opptatt av hva som skjuler seg videre inn den åpne døra. Hun vil forske, hun vil oppdage – i full tillit til at verden er bra. Selvsikker. Trygg.
På babysvømminga er hun uovertruffen. Like trygg i vann som på land, like sosial og glad i andre mennesker der. Like vakker.
Og jeg er så stolt av henne! Hun er så fin!! Og jeg har lengtet så mye, så lenge… og så var hun her!
Endelig!
Lille, gode, deilige lille skatten min. Som jeg elsker så fantastisk høyt at jeg virkelig ikke trodde det ville være mulig.
Lille ungen min.
Nydeligste.
Jeg har ikke ord. Jeg tror faktisk ikke de er oppfunnet.
..fant sted i dag.
Etter litt opplæring av den godeste Xaryaia klarte nemlig tilogmed jeg å knyte på meg en anstendig meitaiknyting på ryggen (hvilket i seg selv er en bragd, siden jeg er meitai-lektiker og av en eller annen grunn ukjent for mennesket har mye mer dreisen på sjal).
Ute var det beinkaldt (ok da, gradene var såvidt blå, men for meg kunne det like gjerne vært antarktis ute i dag), så da passa det også godt å bruke denne meitaien. Den er nemlig sydd av en polyestergardin og fora med halvannet lag med speiderteppe fra JYSK, så den fungerer omtrent som en jakke for Vilde og gir ganske god beskyttelse ute i det iskalde.
(Og nei – det er ikke lett å ta bilde av seg selv bakfra.)
Men jeg hadde kanskje ikke trengt å kle på henne to lag med ull OG skinnjakke under der, da.
Uansett, hun sovna rimelig kjapt og ytret ganske mange, velfornøyelige meninger på vei ned i drømmeland, så da var det jo greit at hun ikke fikk sett så mye akkurat i dag. Det er ikke alltid stimuli er det helt store heller, hun fikk jo vaksine i går og er kanskje ørlittegranne redusert selv om det ikke merkes på henne, så i dag var nok mammas rygg akkurat det riktige.
Mens jeg vandret på min vei funderte jeg over hva jeg egentlig hadde gjort. Vi skulle nemlig ned i Åpen Barnehage, og det fordrer jo for det første at man kler AV seg barnet igjen – og ikke bare det, men man skal jo på en måte liksom kle det PÅ seg etterpå når man skal hjem. Foran en hel drøss med mammaer som pleier å se på med en blanding av fascinasjon, skrekk, lattermildhet og beundring. Og EN ting er å gjøre det med sjal, som jeg etterhvert har fått ganske dreisen på, men å gjøre det med en meitai uten verken snøring eller teknikk… det ante jeg kom til å bli interessant.
Nuvel. Man har da dretet seg ut før, og overlevd.
Det var faktisk ikke så ille som jeg hadde trodd. Jeg fikk henne på meg på et vis, fikk på meg skoa og gikk ut. Der kjente jeg at hun var altfor stramt knytt fast, så jeg løsna på det. Det resulterte i en illsint liten Vilde som datt ned i hele meitaien så hun virkelig ikke så en dritt, så jeg måtte knyte henne helt opp igjen og begynne på nytt. Da var hun “løs nok”, men hun satt selvfølgelig altfor langt nede på meg sånn at skuldrene mine fikk litt juling på vei hjem – men siden det bare var meg det gikk utover og siden Vilde koste seg og sovna igjen, så lot jeg det passere som OK.
Jeg tror jeg må trene litt mer på dette. Rett og slett på grunn av jakke-egenskapen på denne meitaien, jeg innbiller meg at den kanskje isolerer mer mot regn og vind enn et bomullsjal gjør (selv om det riktignok blir tre lag med det etter at det er ferdig knytt). For den er jo ganske grei å bære i når den først kommer på også.
Men jeg holder fortsatt en knapp på sjal. Det er fortsatt min store bærekjærlighet.
Jeg lover! Jeg skulle bare det, altså. Helt sant!!
Men det var bare det at så fort jeg satt meg i bilen og skjønte at jeg var alene… og skrudde på radioen… og den sendte o’ så søt musikk inn i ørene mine… så forsvant liksom alt jeg egentlig hadde tenkt, og så ble det en aldri så lite ureglementert kjøretur isteden.
Litt for lang og litt for fort.
Men gud, så deilig!!
Mammabutikk-bloggen Hjemmemamma.com:
