Far i huset hadde vedtatt at i dag var den store julegavehandledagen, så derfor pakket vi med oss jentungen og kjørte helt inn til både Sandvika og Buskerud Storsenter i dag. Og siden det var pappa som skulle bære mest, så ble det Leoen som ble med på tur. Vel bærer han sin skjønne i sjal når som helst og hvor som helst, men han setter liksom en grense ved råååååååååsa!

Men sant de er fine?

Jeg gikk bak og var så stolt, så stolt av dem begge to. Klarte nesten ikke ta øynene fra den nydelige, vesle jenta mi som satt der og var så lykkelig bak på pappas rygg.

Men jeg fikk med meg reaksjonene, da.

Skulle aldri tro folk hadde sett et bæresjal før der inne i den siviliserte verdenen? De aller, aller fleste av dem så på oss med et lite, overrasket smil om munnen – det tok bare 5 sekunder fra hun var påknytt til en dame utbrøt et overrasket “Næmmen!” og måtte bort å kose på Vilde littegranne, og den siste damen vi traff på vei ut til bilen bråstoppet faktisk og snudde seg. Men jeg så smilet hennes da hun fortsatte, siden jeg gikk ganske langt bak akkurat da.

Et eneste skeptisk blikk fikk vi, og det kom fra en fjortisberte som satt på en benk. Jeg hadde dog store problemer med å holde meg seriøs da jeg fikk øye på min datters umiddelbare respons. Hun har nemlig akkurat lært seg kunsten å være ordentlig sinnamorsk i ansiktet sitt, og et mørkere barneblikk har vel aldri spiddet en fjortis hardere.

Det er det som er så rart med å observere henne på avstand isteden for å ha henne på ryggen selv, forresten. Pappaen hennes har jo hørt at hun har sunget og kost seg og pratet og sagt “hei” til dem hun traff på sin vei, og han har kjent at hun har lekt “hoppetihopp” bakpå der -  men han har jo ikke sett det lille, lykkelige ansiktet der hun betrakter verden fra det tryggeste stedet i verden. Og det har ikke jeg gjort heller, før i dag.

Jeg har bestemt meg for at vi bør gjøre sånt oftere. La pappa bære, altså. Selv om jeg savnet det kjempemasse i dag, og sitter her og gleder meg litt til å legge meg sammen med henne isteden.

Vi holder forresten på med å finne ut hva den optimale bærestillingen hans er. Hvor tyngdepunktet befinner seg hen, og hva ryggen hans mener er mest komfortabelt. Av en eller annen grunn synes han det er best å bære henne ganske langt ned (hvilket er det som tar livet av skuldrene mine), som det kanskje kommer godt frem på bildene. Jeg prøver jo av gammel vane og med logisk sans å plassere henne ganske høyt når jeg knyter henne på ham, men han har jo unektelig litt lenger rygg enn jeg har, så det kan jo være at hun bør plasseres annerledes der uansett.

Vi var ikke nevneverdig lei oss for å ha satt igjen vogna hjemme i dag heller, der vi navigerte i folkehavet og blant annet skulle finne oss et bord på Peppes…

Og Vilde?

Hun har sett og opplevd ting i hele dag, hun har studert og lært og vært i fullstendig awe over “ba!” (julekuler, på norsk) i taket og julepyntlys (også kjent som “ijjs!”) overalt. Og det er mye lettere for oss å forstå hva hun peker på og hva hun ser på så lenge hun er i noenlunde samme synsvinkel som oss – dersom hun hadde sittet i vogn med ryggen til kjøreretningen, ville hun jo i grunnen sett på noe helt annet bak våre rygger, og vi hadde kanskje ikke klart å gi henne like mye og rask respons på hva hun forsøker å si.

Men apropos bak våre rygger… sånn til notat til selv og andre som kanskje bærer på ryggen… Det kan være lurt å ikke stå så veldig nærme godtehylla i kolonialen.