Jeg skjønner bare ikke hvordan det er mulig, alt mulig.

Her sitter jeg. En kvinne i min beste alder, hjemmeværende med bare ett eneste lite barn – og jeg rekker ikke en dritt.

Huset ser bomba ut. Og det er jo greit. Men jeg skulle sendt en pakke til en nettvenninne, jeg skulle handle litt mat, jeg burde definitivt vært til frisøren en tur – for ikke å snakke om at Vilde burde lekes mer med, vi burde vært en tur i skogen igjen (det er nemlig skummelt lenge siden nå!), vi har fortsatt ikke kommet så langt at vi har fått prøve oss på trolldeig (til tross for gode intensjoner), og i det hele tatt er alt ganske kaotisk.

Og det er da jeg tenker på dem som faktisk kan gjemme seg bak begreper som “tidsklemma” og slikt. Hvordan i alle dager klarer de å organisere dagen sin? Komme hjem klokka fem og lage middag og legge unger og rydde hus og alt mulig? Eller snarere U-mulig?

Joda. Jeg har alle mine redskaper på plass. Jeg vet jeg kan få orden på alt sammen på under et døgn hvis jeg bare absolutt må. Timeren henger på kjøkkenskapet, ukeplan, dagsrytmeplan og så videre er ferdige til print – men det hjelper jo ikke meg, for nå er jeg på det stadiet hvor jeg trenger å space fullstendig ut og bare tenke på ikkeno og alt mulig når Vilde først er lagt.

Og så er det vel kanskje noe med at siden vi er hjemme om dagen, så genererer vi betraktelig mer rot enn vi ville gjort om vi tilbrakte store deler av dagene våre et annet sted.

Men jeg begynner å forstå at det er sånn jeg liker det. Jeg er, for å si det poetisk, som et hav. Jeg kommer i bølger, og akkurat nå er jeg på vikende front. Kommer sterkere tilbake. Og det får familien min bare leve med. Tenk.

For det er jo tross alt ikke SÅ ille, da. Jeg vet hva vi skal ha til middag i morra, og at det antagelig blir nok til i overimorra også. Ungen min er nybada, nyskifta og rein, der hun (endelig) sover søtt i senga vår. Jeg har klart å trene to ganger i uka den siste måneden eller så, mens Vilde har fått en ny venninne i barneparkeringen og stortrives der. Dermed ser jeg stadig mer til midjen min, hvilket jeg må innrømme er et gledelig gjensyn.

Egentlig har vi det ganske greit, alle sammen.

Jeg har tilogmed ivaretatt alle mine hybelkaniner på best tenkelig måte.

De ber meg hilse.