Jeg blir alltid så glad når noen skriver det jeg tenker. Eller i alle fall toucher innpå det, slik Saccarina på Førti, feit og ferdig har gjort i dag. Der skriver hun nemlig:
Det er et statusspørsmål. Å være som en mann, å være annerledes enn andre kvinner, gir status. Å fremstå som en helt vanlig jente eller kvinne er ikke så veldig bra.
Jeg for min del blir dypt og inderlig oppgitt over den såkalte kvinnekampen mange ganger. For å presisere først som sist, så er jeg også helt for at kvinner skal ha lik lønn som menn og like muligheter and all that jazz. Men for meg, kall meg gjerne bortskjemt, så er det en fullkommen selvfølge. Jeg har aldri sett noe glasstak. Ikke kjenner jeg noen andre som har stanget i det heller. Men det hender dog rett som det er at jeg planter trynet mitt godt inn i en glasskjøkkendør.
For jeg kan nemlig gjøre alt, jeg. Jeg kan jobbe på oljeplattform og jeg kan skru bil, og jeg kan tilogmed *gisp* gå på universitetet om jeg vil. Men det jeg IKKE kan, er å si høyt at jeg mer enn gjerne er hjemmemamma utover både foreldrepermisjon og småbarnstid.
Verden ligger for mine føtter. Bare den ikke ligger på kjøkkenet. Da har jeg nemlig et problem.
Men det var i grunnen ikke det jeg skulle snakke om akkurat nå. Jeg skulle snakke om kvinner og vår egenfremstillingsevne.
Hver eneste gang en kvinne snakker om at kvinner skal kreve sin rett, stå på sitt og gå i forhandlinger, så stadfester hun enkelt og greit at kvinner IKKE krever sin rett, at de IKKE står på sitt og at de IKKE går i forhandlinger. Og det eneste dette bidrar til, er ironisk nok et svekket syn på kvinnen som sådan.
Dette blir jo også nøret opp under av geniale påfunn som både kjønnskvotering og stadige trusler om å fjerne kontantstøtten. En stakkars liten kvinne trenger jo litt hjelp for å komme seg opp og frem her i verden, må vite. Og hver eneste kvinne som kommer inn i en stilling gjennom kjønnskvotering, forsterker signalet om det svake kjønn og fikserer bildet enda mer.
Så kommer de som Saccarina snakker om på toppen av det hele. De kvinnene som sporenstreks går i forsvar og sier at de ikke er som alle andre kvinner.
For det første vil en automatisert forsvarsreaksjon i bunn og grunn bare vitne om en usikkerhet som ligger til grunn der inne et sted. Om man er trygg og sikker i sin (kjønns)rolle, så behøver man nemlig ikke trekke “annerledes enn deg-kortet”. Da vet man nemlig hvem man er, og har rett og slett ingen problemer med at andre kanskje misforstår nå og da. Fordi det ikke spiller noen større rolle uansett.
For det andre forteller de med dette at det motsatte av det typisk kvinnelige mer mye mer verdt. Altså det typisk maskuline. Og igjen befester man uforvarende det man kjemper så iherdig mot.
For meg er det en selvfølge at man krever det som tilfaller en av både lønn, anerkjennelse og respekt. Men jeg kjenner faktisk en del kvinner som i grunnen ikke er så opptatt av noen av delene. De jobber i sine kvinneyrker og er lykkelige med det. Fordi de valgte noe de trives med, rett og slett. De valgte et liv som er i harmoni med hvem de er, og de skjemmes ikke over det – til tross for sine mer usikre søstres stadige forsøk på backstabbing i likestillingens navn.
Og hvorfor i alle dager skulle de?
Posted in 
Tags: 
