Lin på Fullt Hus har en psykodrittsekkmøkkamann. Som nestendenger henne med stoler og som nekter henne å spise og alt mulig. Og som ler. Inni seg. Av henne.

Han er en skikkelig dust.

Min også.

Spesielt min.

Min begår nemlig andre, unevnelige og grusomme handlinger i all hemmelighet. Forferdeligheter ingen annen enn jeg, hans kvinne, kjenner til. Mørke hemmeligheter fra et maskulint sinn, som bare venter på å springe ut i all sin grusomme blomst for å ødelegge livet mitt fullstendig uten at noen andre enn jeg vet. Jeg kommer til å dø her. I løyndom. Jeg er sikker på det.

Som du sikkert husker, feiret vi ettårsdag her forrige uke. Jeg, bursdagsbarnets stolte mor, hadde tenkt og grublet og jobbet i flere uker allerede for å få dette til å gå i hop på tross av familiemedlemmers arbeidstider, små jenter som skulle i seng og en oldemor som insisterte på at akkurat DA var et særdeles smart tidspunkt å feire 80årsdagen sin på.

Det tok noen telefoner og noen lettere arge meldinger av typen “Jeg håper dere klarer å finne en god forklaring den dagen hun spør om hvor besteforeldrene hennes var når hun ser på bildene av den første bursdagen sin!!! *hvinestemme*“, men jeg klarte det! Det var nesten så jeg hørte seiersfanfarene i det fjerne der et lite øyblikk.

(For det er forresten ikke bare min samboer som er en skikkelig kødd av dimensjoner heller, min egen mamma morfer også til å bli en skikkelig kjerring sånn dann og vann – faktisk er dette mer for en konspirasjon å regne!)

Jeg hadde Planen klar.

Jeg skulle sy kjole til henne, og jeg skulle pynte marsipankake med yndlingsfargen hennes. Huset skulle ryddes på tirsdag, støvtørkes på onsdag og vaskes på torsdag før gjestene kom – i det hele tatt var alt så tima og tilrettelagt som det går an. For det skulle nemlig være rent og pent her, og jeg skulle rett og slett være Supermamma på denne min førstefødtes aller første bursdag. Alle skulle si jeg var Flink. Forferdelig Flink. Og Organisert. Og Dyktig. Og Smart. Og Fantastisk.

Så klarer han jeg bor sammen med å ødelegge alt sammen. ALT.

Allerede før jeg hadde klart å svelge ned den første frokostbrødskiva, begynte spetakkelet der inne fra kjøkkenet et sted. Det klinket og klonket og bannet og steiket, og jeg kjente inni meg at dette skulle bli en artig dag. Jeg har jo sett det før, må vite, selv om ingen andre enn meg aner.

Og jeg stålsatte meg for det som skulle komme. Full av Bange Anelser.

Men det var ikke før jeg kom ned etter en liten tur i annen etasje at jeg oppdaget hvor galt det var fatt. Hvor ille dette egentlig var.

For der stod han.

Min samboer, altså.

Og han… *hvisker med bevrende stemme* …vasket mikrobølgeovnen inni! På et rent kjøkken!!!

Hvordan kunne han?!?

Den jævelen!??

Dette var jo MIN store dag, hvor JEG skulle vise verden hvor Flink og Dyktig Hjemmemamma jeg var, og så står han der med det gufne gliset sitt og bare… bare… bare GLISER til meg med det derre “dette klarer ikke du, vet du, så jeg gjorde det for deg siden jeg er så SUUUUPERflink til ALT-gliset” sitt!

Forbannede maniske mannfolkdustejævelkødd!!

Jeg snudde formelig på hælen og gikk opp igjen. På badet. For klesvasken er min, nemlig!! Klesvasken får du ALDRI!! Hahaaaaa, se hvor flink jeg er til å vaske KLÆR du, din… din… din sjuke jævel!!! *pælm, pælm, pælm*

Min samboer lider helt sikkert, bombesikkert, faktisk, av en diagnose av noe slag. En sånn manisk tvangstankediagnoseting, som får ham til å føle et uendelig sterkt behov for å fremstå som verdens beste samboer og dermed også å tråkke på mine husmoregenskaper sånn bare for å hevde seg selv.

Jah. Nemlig. For det kan jo ikke finnes noen annen forklaring enn at det er noe alvorlig galt med ham, kan det vel? Hm? HM??

Jeg tror vi kan kalle det Prebesøkisk Manisk Samboersyndrom.

Hvis noen der ute kjenner til en kur, bes de ta kontakt med undertegnede snarest og i alle fall innen en måned fra nå.

Før han får et nytt anfall.

Bill.mrk “Hormontroll”