Jeg har tenkt mye på langtidsamming i det siste, jeg. Vi har nemlig akkurat passert normalen for hva som forventes i så måte, selv om WHO faktisk anbefaler at man ammer de første to årene av barnets liv.

Da Vilde ble født, var det ikke så viktig for meg om hun skulle få flaske eller pupp. Selvsagt hadde jeg tenkt å gjøre alt jeg kunne for å “få det til”, men da jeg nå engang satt der med ei lita snuppe som sovna med trynet i matfatet hver gang hun kjente mammas kroppsvarme og når kroppen min samtidig hadde mer enn nok med å erstatte blodtapet etter keisersnittet, så stressa jeg ikke noe med det. Bare tenkte som så at “ok, mat skal vi nok få i deg uansett”, og valgte å gi henne pupp for kosens skyld før jeg tok frem flaska.

Men så da, etter fem uker… De hadde liksom fortalt meg at flaske ville ødelegge alt og at hun heller ville foretrekke den enn puppen, men den teorien gjorde Vilde til skamme. Flaskenekt, fullstendig. Hun skulle bare ha pupp. Og jeg var ikke helt forberedt på hvor stolt jeg skulle bli. Endelig. Ungen min ville heller ha meg enn plast! Hurra!

Så var det fullamming frem til den dagen hun fylte 6 måneder, hvor hun fikk smake grøt første gang. I dag, som ettåring, spiser hun alt vi spiser, hentepizza som salat. Hun er ei matglad, lita jente som liker alt hun får servert. Likevel er hun fortsatt puppefanatiker på sin hals, og det ser ut til at “bubb” er universalmiddelet hennes. Om hun er sulten, så er det “bubb”. Slår hun seg, er det “bubb”. Og om hun ikke får sove, så er det i allefall “bubb”! Ja, dere skjønner tegninga.

Enn så lenge er det bare positive tilbakemeldinger å få av utenforstående. “Så flink du er!”, sier de når jeg gir henne styrkedråpene sine ute blant folk. Men jeg holder på å forberede meg mentalt, fordi jeg vet jo at det ikke nødvendigvis blir like koselig om ganske så kort tid.

Jeg hadde tenkt jeg skulle amme henne til hun ble så stor at hun kunne si “pupp” og kle av meg selv. Det punktet har vi pr definisjon forbipassert for noen måneder siden. Nå tenker jeg at hun skal få så lenge hun vil ha, eller så lenge jeg har noe å gi henne.

Først og fremst fordi jeg tror det er viktig for tilknytningen. Barnet bruker de to første årene av livet sitt på å bygge opp en sterk tilknytning til sine omsorgspersoner, og det er vel ikke så mye annet som kan erstatte amming i så måte. Vilde er en veldig trygg og sterk person, og jeg ønsker å bygge opp under det på alle tenkelige måter så lenge det ikke går utover min evne til å være mamma (ironisk, kanskje, men noen ganger blir man jo unektelig litt sliten). Og så lenge jeg er hjemmemamma, så kan hun få så mye hun vil av meg uten praktiske problemer. Faktisk samsover vi også, og om nettene pågår det sannsynligvis selvbetjening der vi ligger, uten at jeg vet så veldig mye mer enn at jeg ikke våkner med melkespreng (den natta hun sov borte, gjorde jeg nemlig det… ).

En annen ting er helseeffekten av det. Morsmelk har en beskyttende virkning mot å utvikle allergi, og all den tid mine svigerforeldre holdt på å miste hennes far i et allergianfall da han var baby, så er dette faktisk litt viktig også. Spesielt med tanke på at jeg selv har astmaallergi og mange på min side av slekta også reagerer på dyr, pollen, nøtter… you name it. Om jeg kan spare henne for det, så gjør jeg det.

Det er også påvist under undersøkelser at barnehagebarn som ikke ammes trenger antibiotika fem ganger så ofte som de som fortsatt får morsmelk – det sier litt om hvor mye dette styrker immunforsvaret. Jeg, som de fleste andre mammaer, ønsker selvsagt at ungen min skal være så frisk og sunn som overhodet mulig.

Disse tre tingene veier ekstremt mye tyngre i min avgjørelse enn at noen kanskje er redde for å se puppen min. Jeg kommer nok ikke til å amme offentlig oftere enn jeg må, men det har jo også noe å gjøre med at lille frøken Fokus ikke er verken spesielt diskret eller konsentrert av seg når det er mye som skjer rundt henne. Om hun genuint skulle komme til å trenge litt melk, så har jeg likevel ikke tenkt å nekte henne det.

For hvorfor skulle jeg, egentlig? Jeg blir litt forfjamset når jeg leser rundtomkring at folk forbinder langtidsamming med både incest og perversitet, det må jeg jo bare innrømme. Men både hun og jeg vet at dette er riktig for oss, så da kan vel egentlig eventuelle motstandere i grunnen spare det til terapitimen sin.

I en ideell verden vil hun avvenne seg selv når hun er “ferdig”. Plutselig en dag kan det være at hun tenker at nok er nok, og da er vi ferdige. Eller det kan hende jeg blir gravid igjen, og at jeg bare ikke orker mer. Kanskje. Jeg har prinsippielt ingenting mot å tandem-amme (altså amme både liten og stor) heller, men det er noe jeg bare må ta som det kommer.

For om det er en ting jeg har lært så langt, så er det at det ikke er så veldig mye vits i å planlegge sånne ting. Det blir gjerne som det blir uansett.

Men jeg har uansett ikke tenkt å la et forskrudd samfunn ta denne avgjørelsen for meg.