Vi har aldri hatt soveproblemer, vi.
Den første natta vi var hjemme, sov hun 8 timer i strekk og den som satt våken med melkespreng, det var jeg. Og etter at vi begynte å samsove når hun bare var noen dager gammel, har nattemåltidene gått av seg selv, mer eller mindre uten min bevisste tilstedeværelse.
Men nå er det slutt på morroa.
Åpenbart.
Der babyen min sov så tungt og søtt og godt at vi ikke klarte å vekke henne, er ettåringen min… ja, jeg tror ikke jeg klarer å finne noen andre ord å skrive om det… helt fullstendig på trynet.
Hun legger seg etter Drømmehagen og et bad, det vil si sånn omtrent halv sju. Det vil si, PAPPA legger henne. Hun får ikke sove uten pappaen sin. Hvilket gir meg et kjempeproblem når han har seinvakt, jeg bruker vanligvis over en time på å gjøre det han gjør på ti minutter. Men jeg har jo liksom klart å leve med det, fordi det bare er snakk om fire av fjorten kvelder.
Når hun sovner da, så sover hun maks tre timer. Så må pappa opp for å trøste, før hun kan sove en times tid igjen. Da er pupp påkrevd umiddelbart, og hun sover igjen frem til vi skal legge oss. Og det har på en måte vært greit det og.
Nå, derimot, går det over stokk og stein her.
Her om natta våknet hun klokka halv fem og insisterte på at det var morgen. Og det var litt dumt, siden jeg ikke fikk sove før klokka var halv tre og siden faren hennes hadde tatt på seg en ekstravakt og skulle opp klokka seks. Mange timer senere fikk jeg og hun endelig sove et par timer igjen, men det var jo ikke i nærheten av nok.
I natt våknet hun omtrent da jeg gikk og la meg ved midnatt, og holdt det gående til klokka var nærmere fire. Før jeg, søvndesperat og grinete, kunne konstatere at morgenen begynte klokka halv åtte likevel. Hvordan faren hennes, som stod opp 04:40 har det, tør jeg ikke engang tenke på. Jeg håper han tok bussen, i trafikksikkerhetens navn. Men jeg orker ikke gå å se om bilen står her akkurat nå.
Nuvel.
Vi prøvde alt. Jeg puppet til den store gullmedaljen, pappa prøvde litt pappamagi, jeg gikk ned for å la henne være mest mulig i fred, vi prøvde å legge oss på gjesterommet – men det var jo bare sååå morro at hun satt seg for å leke med strikkepinnene mine og faktisk fresa til meg når jeg ville løfte henne opp i senga, og skulle i allefall ikke SOVE på det morsomme rommet.
Som om ikke det er nok, så sover vi ikke når vi sover heller. For vi blir faktisk rasende hvis mamma begår en av følgende kriminaliteter:
- legger seg på sida, sånn at vi ikke får tak i puppen
- drar opp dyna til haka, sånn at vi ikke får tak i puppen
- snur seg på andre sida, sånn at vi ikke får tak i puppen
Med andre ord: Jeg ligger der kald på ryggen som jeg hater (faktisk sover jeg bare godt på sida, med dyna godt dratt opp, og med et kne opp mot magen), og må løfte med meg 10 kg hver eneste gang jeg skal bevege meg i de få timene om gangen jeg faktisk har mulighet til å lukke øya.
Og det er i dag jeg er forbanna glad for at jeg er hjemmeværende, og at jeg ikke nå skal pakke med meg jentungen ut i kald bil, levere i en bråkete barnehage og sette meg et sted hvor jeg trenger hjernekapasitet i åtte timer.
Jeg tror det er på tide med et familieråd.
This has got to stop.
Del på Facebook
Posted in 
Tags: 
Ikke for å tråkke på noen tær eller noe, men kanskje den unge damen trenger å sove for seg selv?
Pupp om natten er kos, ikke mat, dermed kan hun klare seg uten. Det gjelder å etablere nye vaner… Tøft en periode, men det ser ut som det er tøft likevel, og da er det jo muligheter for å gripe sjansen…
Alle tær uskadd? bra…
Stines siste blogginnlegg..Ruset = Dødsdømt?
Ja, det er under stadig debatt i hodet mitt nå..! Men hvor skal man hente utholdenheten til et sånt prosjekt fra når man er i minus fra før?
Planlegging! Før jo bedre
Folk sier det bare vil bli verre og verre jo større de blir..
Vi fikk senga vår for oss selv da han var 3 mndr og rommet vårt ved 6 mndr, og vi angrer ikke! Selv om jeg noen ganger savner kosen.. Og jeg har vært svak et par ganger med det resultat at vi har brukt flere timer på å sovne og kvaliteten på søvnen heller har vært kjip. Han sover best i sin egen seng
Disse søte smårollingene vi har er egentlig noen utspekulerte monstre som vet å snurre sine foreldre rundt lillefingeren! Og det er jo så vanskelig å være konsekvent når de kommer med sine sjarmerende smil….
Lill Karins siste blogginnlegg..Så tenner vi ett lys
Rart. Andre sier de vil ønske det naturlig når de er modne for det.
Skal skrive et eget søvnoppdateringsinnlegg, jeg. Fylgj med i spaning!
Skjønner du blir provosert her, dette er tydeligvis et ømt tema
Og jeg mener ikke å tråkke på noens tær. Men man skal ikke undervurdere sine barn heller. Det er jo mer for kosens skyld at de vil sove i samme seng, ihvertfall når man tenker på den aldern som Vilde og min sønn er i. De har allerede blitt trygge barn og får masse nærhet og trygghet ellers i døgnet, at de blir ikke skadelidende av den grunn.
Men jeg er enig med deg ang de første månedene. Før barnet er trygt og man ammer omtrent annenhver time. Jeg hadde ikke keisersnittsår, men et innvendig hematom etter fødselen som gjorde vondt når man bevegde seg, så jeg også tok den easy way natterstid. Og begge parter trenger den nærheten til hverandre også i begynnelsen. Men så vil det bli slutt på nattmåltidene, barnet blir trygt og da er det like greit å få’n over i sin egen seng. Og til å begynne med, kan man ha sengen inntil sin egen seng. Det også skaper trygghet, som en overgang.
Og det er lett å projisere sin engstelse/tanker/bekymringer over på barnet. Klart barnet vil protestere når han ikke får det som han vil, og jeg også synes det er vondt når barnet gråter sårt. Trøst får han, og avledning. Men ikke akkurat det han så gjerne vil da i øyeblikket, som nå for tiden er å komme ned i stua kveldstid å leke… Det er hardt å være forelder, puh!
Men for all del, man får gjøre som man synes er best
Alle mennesker er forskjellige, og takk og pris for det!
Blir jeg slettet nå?? ..
…
Lill Karins siste blogginnlegg..Familiesamling
Kom på en ting ang puppen! Dennis var jo også sånn at han ville suge på puppen mest mulig. Et stort sugebehov fikk jeg høre. Så jeg prøvde med smokk selv om jeg egentlig ikke ville begynne med smokk. Men så ingen annen utvei. Og smokken fungerte som bare det! Han ble faktisk mye mer fornøyd. Og sov bedre. Og han har heldigvis ikke blitt helt avhengig av smokken… går fint å bare bruke den om natta.
Det er verdt forsøket
Lill Karins siste blogginnlegg..Familiesamling
Nei, du blir ikke slettet. Og dette er ikke et ømt tema, men et tema jeg er engasjert i både fordi jeg er mamma og fordi jeg har brukt store deler av mitt liv på å studere barns utvikling og behov. Blant annet i sammenheng med samfunnets utvikling forøvrig og det kulturelle barnesynet som til enhver tid ligger til grunn for hva vi mener er bra og ikke.
Det å si at barn er “noen utspekulerte monstre som vet å snurre sine foreldre rundt lillefingeren” sier mer om den generelle kunnskapen om barns utvikling og barnesynet generelt enn det faktisk sier om barna. Dette er heldigvis en holdning det arbeides aktivt med å endre på blant annet førskolelærerutdanningen i Norge, men denne endringen blir dessverre motarbeidet ved at britiske programmer som Nanny 101 kommer inn i hus og heim – britene har en mye mer konfliktbasert tilnærmingsmåte til oppdragelsen enn hva vi har her til lands.
Hva søvn angår, så regner jeg emosjonelle behov for å være (minst) like viktige for Vildes utvikling som mat, vann og hva annet hun måtte trenge i løpet av døgnet. Så om hun trenger den kontakten med foreldrene sine selv etter “stengetid”, så skal hun få det. Selvfølgelig. Jeg er jo mammaen hennes uansett hva klokka er.
Hun har dog aldri hatt noe utpreget suttebehov, vår største utfordring var faktisk å få henne til å suge når hun var baby. Hun har sutter i senga og i vogna, men de brukes helst bare til å ha i hånda, eventuelt til å slenge veggimellom når pappa tror han er noe og hun hadde tenkt å ha “buuuu” i stedenfor. Og den sprinkelsenga som står ved siden av min med veggen slått ned, fungerer for tida som en klesvaskoppbevarer.
[...] og når man skal sove alene igjen. For det er ikke alltid fryd og gammen, det skal jeg innrømme. Noen netter har faktisk vært skikkelig kjipe, fordi hun gjerne ville sove med puppen i munnen hele tida. Uten at mammaen kunne bevege seg en [...]
Det med utspekulerte monstre var jo liksom satt litt på spissen da
Og guttungen min blir ikke tatt dårligere hånd om selv om han ligger i sin egen seng. Trenger han trøst eller kos, så sier han fra og jeg kommer med en gang.
Jeg har jobbet med barn i nærmere 10 år, riktignok ikke pedagogisk utdannet hehe, men fått med meg utallig kursing og pedagogisk veiledning, så jeg føler ikke at jeg er helt bak mål da
Men det er moro du tar opp temaet, det skaper debatt. Og sånn kommer det alltid til å være. Folk har forskjellige retningslinjer, erfaringer, oppfatninger eller hva det nu sku være
Og der klarte ikke jeg å holde meg unnå lengre. Problemet er ikke at barnet er i egen seng om natten, men det er måten man får barnet dit som er problemet. Nå sier jeg ikke at du har gjort det slik, Lill Karin, men vanvittig mange foreldre kjører Ferber eller lignende for å få barnet til å sove i egen seng. Her et mitt manifest mot slike metoder; http://www.hjemmemamma.com/xaryaia/?p=17
Når barnet er klar for egen seng så vil det la seg legge i egen seng uten den såre gråten.
Hehe, og der skrev Xary det jeg tenkte å gå inn for å skrive akkurat nå, gitt.
Av en eller annen grunn, på en eller annen måte, har Vestens mødre fått for seg at det er smart å trosse alle sine morsinstinkter og forlate sitt gråtende barn alene. Antagelig er dette en etterlevning av tidlige tiders kristendom, hvor barnet ble sett på som manifestasjonen av arvesynd, for man ser ikke dette naturstridige fenomenet i andre kulturer.
Jeg vil ikke ha en lydig unge som sover hele natta, jeg. Jeg vil ha en lykkelig unge som er oppdratt i tråd med sine grunninstinkter.
Jeg mener, dere gjør dere selv en stor bjørnetjeneste.
Jeg slapp å bruke hverken den ene eller den andre metoden for å få han over i sin egen seng fordi vi tok overgangen mens han var baby. Han fikk den siste kveldsamminga på soverommet og så var det bare å legge han over i senga, og han protesterte ikke i det hele tatt!
Ja, jeg har praktisert ferber metoden noen ganger nå som han er stor. Men det er pga viljen hans og ikke ved emosjonelle behov. Jeg vet forskjell på når han vil opp å leke og når han trenger kos. Og han tar ikke skade av det at en voksen forteller han at det er leggetid og ikke leketid. Herlighet, de tar ikke skade av å gråte av den grunn! De kan jo ikke få viljen sin hele tiden.
Jeg ble oppdratt på denne måten (den måten dere er så imot) , og se, jeg er et lykkelig menneske med mange gode kvaliteter som har nådd langt og jeg hadde en flott oppvekst! Og Dennis er en blid, rolig og lykkelig gutt, og det sier også pedagogen i barnehagen, at der er det ikke mye gærnt i gården. Så jeg kan ikke ha gjort så mye feil (ifølge dere…).
Det må jo være en grunn til at tilknytningsmetoden eller liknende metoder ikke blir praktisert av den store befolkning i Norge… Med tanke på at den har eksistert så lenge. Det er bare noe man hører om i ny og ne. Jeg har jobbet med barn som har blitt oppdratt på den måten og min erfaring var at de stod dårligere rustet til å møte verdenen utenfor hjemmet, de taklet bl a overganger dårlig og lot seg fort knekke av litt motgang. Poengterer at det gjaldt de barna jeg jobbet med.
Men nå skal jeg ikke kommentere denne saken mer. Jeg deler ikke helt deres syn på saken, så denne diskusjonen vil da ingen ende ta ;-.)
Lill Karins siste blogginnlegg..Familiesamling
Signerer Lill Karin over her. Her er vi ihvertfall to som mener det samme, og jeg støtter henne fullt og helt i det hun skriver. Har fulgt med denne diskusjonen, og må si det har vært underholdende lesning for min del;) Interessant å følge med på de ulike synspunktene og erfaringer på hva man mener er rett og galt når det kommer til barneoppdragelse i tankegang og det man praktiserer i det daglige. Men takk og lov for at vi at ikke alle er like. Tenk så kjedelig det hadde blitt hvis vi alle skulle hatt de samme meningene og oppfatningene om alt her i verden. Huff og huff
Her i huset har vi en liten en på snart 17 måneder. En særdeles trygg og harmonisk kar som fra han var 6 måneder har sovet i sin egen seng, på sitt eget rom uten noen problemer. Allerede fra den første natten begynte han å sove hele natten gjennom, og det gjør han fortsatt. Så i mitt hode kan jeg ikke helt forstå hva som er så unaturlig med å la han ligge i egen seng på eget rom.
I vi, som er foreldrenes øyne har vi skapt en tillitsfull og sterk, og ikke minst trygg, liten mann som får muligheten til å lære seg at det ikke er noe galt i å sette grenser på forskjellige ting fra tidlig alder av, f.eks som Lill Karin sier når hun skriver det med at man skal forstå når det er leketid og sovetid. Sønnen vår har overhodet ikke på noen måte blitt fratatt den nærheten og tryggheten han trenger selv om vi ikke har samsovet. Tvert imot! Vi er begge to kjærlige foreldre som kun vil det beste for barnet vårt, og han får også den kosen og oppmerksomhet han trenger fra andre rundt han. Det være seg andre familiemedlemmer eller tantene og barna som er i barnehagen hans
Det har ikke vært et eneste tilfelle hvor sønnen min har grått etter meg når jeg har sagt hadet til han på morgenen i barnehagen. Han kan nesten ikke få meg fort ut døren før han vinker og snur på hælen for å leke med de andre. DET er jeg veldig glad for. Bare det viser at han også er selvstendig og faktisk må lære seg at det finnes en egen verden utenom bare mamma og pappa også! Så jeg kan med hånden på hjertet si at vi har gjort det som VI mener er det beste for vårt barn 
Minnas siste blogginnlegg..Me & my love!
Jaja, dere om det.
Hmnei, jeg klarer visst ikke la være.
For det første synes jeg det er litt søtt at dere tror jeg bryr meg nevneverdig om hvordan dere oppdrar ungene deres. For det andre er det påfallende hvor stort behov man får for å forsvare metodene man bruker når andre forklarer hvordan de tenker og oppdrar sine egne barn, i sin egen blogg og ikke på et diskusjonsforum.
For det tredje (to whom it may concern) praktiserer ikke jeg tilknytningsomsorg som sådan, fordi jeg er fullt klar over at jeg ikke bare skal gjøre det som er “riktig”, men jeg skal også gjøre henne istand til å fungere best mulig i et riv ruskende på trynet samfunn. Jeg sender henne ikke ut på motorveien for å leke fordi jeg mener det burde vært en blomstereng der, det har jeg alltid vært klar på.
For det fjerde mener jeg bestemt at grunnen til at ikke fler praktiserer tilknytningsomsorg eller lignende her i Norge er fordi vi beklageligvis ble tvangskristnet og dermed sendt langt ut på jordet hva både kvinnesyn og barnesyn angår.
Og for det femte er mennesket så tilpasningsdyktig av natur at det til og med vil kunne fungere som ulv om det blir opptatt og oppdratt i en ulveflokk istedenfor å bli ivaretatt av mennesker. Derfor vil man altså også kunne fungere ganske bra med både Ferber og verre ting. Det betyr ikke at det er sånn det skal være, og det betyr ikke at man ikke har et betydelig større potensiale enn som så.
Men dette får bli mat for nye blogginnlegg ved senere anledninger.
Hva er det som får dere til å tro at skadene dere har muligens påført barna deres vises nå?
Barn som mishandles på det groveste vil vise lojalitet til den mishandlende forelderen. Mange “selvstendige” barn er barn med tilknytningsforstyrrelser.
De barna som du har jobbet med, Lill Karin, som du mener er oppvokst i tilknyttede hjem og virker skjøre… Du vet at det er sunt å sette ord på følelsene sine? Og nar man ikke har ordene så bruker man andre signaler. Det er et sunnhetstegn at barnet gråter når det er usikkert og utrygg. Vanvittig mange barn i Norge har lært at når de gråter så blir de avvist. Ferber er en en måte å lære barnet at det ikke blir hørt når det ber om hjelp. Dere har med andre ord systematisk lært barna å legge lokk på hva de føler. Gratulerer! Og kom ikke her “neida, barnet mitt oppfører seg slik og sånn, og virker ikke skadet eller undertrykket”. Se den første setningen jeg skrev. Hva er det som får dere til å tro at det synes nå? Det er ikke dere som får merke konsekvensene, det er barnas fremtidige partenere og barn.
Jeg krysser fingre for at ingen av deres barn har den genetiske disposisjonen som gjør at Ferber har gjort permanent skade på strukturen i empatisenteret deres. Noe av grunnen til at man klarer å gjennomføre en Ferberkur kan faktisk være at man har et empatissenter med skader selv. For det er ikke så rent lite naturstridig. Jeg kan faglig dokumentere hver eneste påstand jeg har kommet med her. Jeg oppgir kilder på oppfordring.
Sorry, klarer bare ikke å la vær å kommentere dette.
XARY: Du skjønner det fortsatt ikke, du. Er svært provoserende det du skriver, fordi du påstår så masse som ikke stemmer i VÅRT tilfelle, for du henviser jo stadig vekk til oss med dine faglige påstander. Du får det jo til og høres ut som vi ødelegger barna våre. Ikke rart jeg går i forsvarsposisjon!
Jeg sier det igjen, det er ved trass han får gråte. Hvordan praktiserer du grensesetting egentlig? Tar de skade av at en voksen sier nei?? Ellers er empati og følelser sterkt representert her hjemme. “Jeg ser du er…, skjønner at du er…, bla-bla-bla”. Det har aldri vært snakk om “å legge lokk på hva de føler”.
Og jeg regnet med at du, Jeanette, ikke var så opptatt av med åssen vi oppdrar våre barn, men nå var det ikke min intensjon da at dette sku bli en så stor sak
Lill Karins siste blogginnlegg..Familiesamling
Ville du blitt like fornærmet om du røykte mens du gikk gravid og jeg fortalte deg at det er skadelig? Eller om du ikke sikret barnet ditt i bil?
Det er ikke noe enten eller. Enten har du gjennomført Ferber med den risikoen det medfører eller så har du ikke. Det blir ikke mindre skadelig av at jeg slutter å si at det er skadelig.
Jeg har en treåring og en ettåring i hus og jeg opplever veldig lite trass og vrang vilje med barna. Dette kan ha noe med tolkningsperspektivet mitt å gjøre. Hvis barna sier nei til noe jeg ønsker meg av dem må jeg respektere det svaret jeg får.
Ang legging så bedriver vi selvregulering. Barnet blir lagt ved tretthetstegn og ikke etter klokka. Resultatet er at barna liker å legge seg, og vi har ingen konfliktsituasjoner rundt legging. Eldste har selskap av en voksen til han sovner, minste blir ammet i søvn. De legger seg “på tross” av selvregulering sjeldent etter åtte.
Jeg setter ikke grenser for barna overhodet, men jeg gjør dem oppmerksom på mine personlig grenser. Det er en vesentlig forskjell her. De respekterer mine grenser og jeg respekterer deres. Barn tar overhodet ikke skade av å få nei, våre får stadig høre “nei, det har jeg ikke lyst til fordi..”, men hvis de blir sinte, lei seg, fortvilte eller annet så går jeg ikke fra de med slike følelser. Jeg forlater ALDRI et gråtende barn alene i noen situasjon.
Det er jo godt at barna dine møtes med anerkjennelse i andre situasjoner enn legging. Der gjør vi likt. Jeg vil likevel påstå at de lærer å legge lokk på hva de føler i forhold til legging når du gjennomfører Ferber da det er det metoden er designet for. Ferber sier selv i boken han har skrevet om søvn at det er høyst naturstridig for små barn å sove alene. Det er adferdsterapeutisk tilnærming designet for å endre adferd, ikke følelse. Skremmede i tråd med “oppdragermoten” i dag.