Jeg hadde tenkt jeg bare skulle stå opp, spise, stelle oss og sette oss i bilen så fort som mulig i dag, og tilbringe dagen sammen med min mor, min søster og min niese.

Så var det bare det at det er vanskelig å sette seg i en bil som plutselig hadde blitt med far på jobb isteden… og det er like forbannet håpløst å pakke til tur når ungen plutselig ikke hadde tenkt å la meg sette henne ned på gulvet i det hele tatt.

Takk alle gode makter for bæretøy. Sjaltaien lå nærmest, og med jentungen på ryggen fikk jeg faktisk gjort det jeg skulle etterhvert.

Bussen var det eneste alternativet der bilen glimret med sitt fravær, og en stor tung vogn, snø, brøytekanter, inn og ut på bussen…. neeeeeeh. Sjaltai igjen.

Det er første gang vi har tatt bussen på denne måten før, for det involverer en overgang og det jeg trodde hadde vært masse styr, men faktum er at det bare var 27 kroner, en halvtimes kjøretur og ikke engang et bussbytte fordi det er den samme bussen som liksom bare fortsetter på neste rute, så jeg ble litt gledelig overraska.

På bussen fikk vi også litt oppmerksomhet av en eldre dame, som fascinert og humrende måtte spørre: “Sitter hun i hetta..??” før hun så at det stakk noen ben ut der nede. Men hun synes det var en kjekk bæresele da, og det måtte jeg i grunnen gi henne helt rett i.

Vel fremme fikk jeg donert vekk en av de korte ringslyngene jeg nettopp har sydd til lillesøster, og hun fikk også overta en liten meitai med sjalstropper som jeg sydde når Vilde var lita. Nå er hun for stor, og siden svart fløyel og grønn silke passet utmerket til min lille niese, så får hun bruke den isteden for at den bare skal ligge her og kanskje, kanskje ikke får en ny liten eier her i huset en dag.

Vilde måtte sove litt i dag også, så det var på igjen og ut og gå tur for mamma. Fint og deilig var det med litt frisk luft, og hun sovnet rimelig kjapt mens jeg gikk der og mimret på gamle trakter om gamle tider. Mye har forandra seg siden jeg gikk der sist, men mye var likt. Og med et sovende barn som ikke trengte noen form for oppmerksomhet, så kunne jeg endelig bare la tankene vandre…

Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg ikke går mer tur, egentlig, for det er jo egentlig ganske deilig. Kanskje jeg bør sette det litt høyere opp på prioriteringslista mi fremover?