Jeg tar meg selv stadig i å tenke “vi” om barnehagepersonalet.

Jeg har ikke satt mine bein i en barnehage siden sommeren 2005, men jeg tenker fortsatt som en pedagog. Jeg leser fortsatt pedagogikk, og jeg engasjerer meg fortsatt dypt i barns behov og verden rundt dem.

De siste to dagene har jeg også hatt gleden av å være vikardagmamma for en toåring, og på mange måter merker jeg at jeg savner barnehagelivet. Litt. Ja, jeg savner ungene. Være sammen med dem, det pleide jeg å elske. Ta vare på dem, snakke sammen med dem, se de vokse, oppmuntre dem til å bli de beste de kan være. Det finnes ingenting mer fantastisk enn det.

Resten… De håpløse økonomiske rammene rundt det, stresset, kaoset som oppstår når man er overarbeidet, underbemannet og altfor dårlig betalt i tillegg. Vissheten om at jeg bare ikke klarer å gjøre jobben jeg så gjerne vil gjøre, fordi jeg ikke er blekksprut og jeg ikke kan vifte med en magisk stav for å gjøre alt bra, vissheten om at enkelte av disse ungene rett og slett ikke burde vært her, fordi jeg ikke har mulighet til å gi dem det de trenger… Den savner jeg ikke. I det hele tatt.

Etter at jeg fikk Vilde har jeg tenkt en del på hva som ville være drømmen. Hvilket tilbud jeg ville ønske for henne og for meg. Og jeg har lest litt mer om menneskers grunnleggende behov og instinkter, fått muligheten til å se ting fra utsiden og fra et annet perspektiv og til virkelig å tenke gjennom ting.

I natt tenkte jeg meg frem til hva som ville være drømmebarnehagen for meg.

Her er den.

I min drømmebarnehage er forholdet voksen/barn 1:3, og aldersgruppen skal være blandet. Dette er fordi det er rimelig å anta at en kvinne fra naturens side vil kunne ta seg av tre barn samtidig, dersom de ikke alle er i samme alder. Antagelig fler også, men fordi dette ikke er hennes egne barn vil det kanskje kreve litt ekstra. I en stammekultur (for mennesket er flokkdyr og lever i stammer der hvor vår snodige kultur ikke har fått grep) vil man ikke ha 10 ettåringer i samme rom. Det vil være store barn, små barn, babyer og voksne i en salig blanding, og barna vil alltid ha noen å se opp til og strekke seg mot. Naturlig. Vygotski har snakket om at man skal bedrive stillasbygging i det neste utviklingsnivå og ligge et hakk foran barna for å stimulere til utvikling, men dette blir jo bare en blek etterligning av hvordan det egentlig var og skulle være. Ingen er bedre til å være i neste utviklingsnivå enn de som er i, vel… neste utviklingsnivå!

Videre skal barnehagen være like mye barne- og voksensentrert. Barna skal gjøre det barna skal gjøre, og de voksne skal gjøre hva de voksne skal gjøre. I samme ånd om i forrige avsnitt. Det er ikke en unge i verden som kjøper at voksne er barn likevel, faktisk tror jeg det er lite som er like egnet til å gjøre en unge usikker som en voksen som ikke er voksen. All lek med barna skal være lystbetont, og ingen skal sitte på gulvet og “ni-leke” bare fordi det er det man liksom skal. Man kan selvsagt igangsette aktiviteter som barna kan være med på hvis de vil, male for eksempel, men ikke FOR barna som sådan. Det kan de få velge selv, fordi vi tror på at et sunt barn vil velge nettopp den aktiviteten han trenger til sin utvikling akkurat nå. Uten at noen trenger å mene så voldsomt mye om det.

Glem plastic fantastic-leker, lekestativer og eu-regulert sand. Kanskje ikke mange er klar over det, men det er faktisk ikke lov å ha en trestamme liggende i barnehagen dersom ikke treet vokste der naturlig da barnehagen ble bygget – den regnes ikke som sikker nok i henhold til forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr. Min drømmehage ligger på en naturtomt, med plenty av naturlige trær, knauser, tuer, hauger og enger. Fri lek i fri natur. Frie, naturlige unger. Og inne skal vi hovedsaklig beskjeftige oss med naturmaterialer der også: bark, mose, bomull, kongler, løv, ull og trepinner kan lage fantastiske leker som kan være akkurat hva vi vil at de skal være.

Maten skal selvsagt også være organisk og fin. Ikke noe tulle-e-stoffer eller annet juks – på vår naturtomt har vi nemlig både urte- og grønnsakshage som unger og voksne har sådd og pleid frem, og vi har alle vært på kjøkkenet for å safte, sylte og fryse. Føde direkte fra naturen. Ekte lærdom om ernæring.

Tilvenning i vår barnehage er også organisk. Mammaer og pappaer kan komme og gå som de vil, og bruke så lang tid på tilvenning som de bare orker. Under tilvenningen går de sågar inn i voksengruppa som en hvilken som helst ansatt, og er med og jobber isteden for å fremmedgjøres ved å sitte utenfor og bare se på. På den måten får ungene et logisk forhold til oss andre, og hverdagen blir sammenhengende og fin for alle. Og foreldrene går ikke før barna er 100% tilpass med situasjonen og har funnet sin trygghet hos oss.

Det finnes ingen basetid. Vi har ingen ukeplan som til enhver tid må følges, sånn at du kan sove lenge og spise en lang frokost sammen med ungen din uten dårlig samvittighet. Men vi har derimot muligheter for mange ulike aktiviteter, og disse er tilgjengelig til enhver tid. For både barn og voksne, slik at de kan velge det som instinktivt føles riktig. For dem.

Unger trenger ikke å aktiviseres. De trenger bare å få lov til å være seg selv.

Jeg tror nesten jeg skal sette meg ned og skrive vedtektene en gang… sånn at alt er klart den dagen jeg vinner i lotto.