“Det er verre for oss enn det er for dem!”
Setningen slo mot meg som en knyttneve i mellomgulvet der jeg stod i badebassenget med datteren min på armen og overhørte samtalen som fant sted en meter fra oss.
Det var snakk om barnehagestart for ei lita jente på litt over ett år, og vel vitende om at jeg verken har noe med andres valg å gjøre og det faktum at jeg ikke orker å bekjempe verden alene, fikk meg til å bite det i meg og holde kjeft.
Men ordene bet seg fast likevel.
“Det er verre for oss enn det er for dem.”
Og jeg må bare blogge det av meg og fortelle verden hva jeg tenker om dette, vel vitende om at jeg antagelig både er i mindretall og at jeg kanskje tråkker på noen såre tær. Men jeg føler jeg må si det likevel.
For det første er det så og si umulig å lese tankene til et annet menneske, langt mindre et lite menneske som verken har ordforråd til å formidle følelsene sine eller noen kontekst å sette dem inn i. Derfor skjærer sånne setninger meg skikkelig i hjertet, for det vitner om ett av to: enten en arroganse uten sidestykke, eller et sterkt behov for å rasjonalisere bort sine egne vonde følelser. Ingen av delene er vakre.
For det andre vitner det om manglende kunnskap om barns behov. Det er spesielt to ting som dukker opp i tankene mine når jeg skriver akkurat nå, for det er snakk om to forskjellige mekanismer som kicker inn når et barn blir forlatt gråtende på et ukjent sted.
De av oss som har lest litt pedagogikk, vet at et barn på mange måter kan sies å være forhåndsprogrammert til å overleve. I bunn og grunn oversettes dette til et behov for å være nær sine nærmeste omsorgspersoner, og da primært mor siden hun symboliserer både varme, beskyttelse og mat, og barnet bruker lang tid på å bygge opp hva vi kaller en tilknytning til disse trygghetsmenneskene sine. Man regner med at hele småbarnsperioden handler om dette – å skape disse båndene. Den topper seg likevel et sted rundt 7-8 måneders alder, og er kanskje bedre kjent som fremmedfryktfasen eller også en eventuell separasjonsangst. Mamma må ikke gå. Og det er helt riktig og sånn det skal være, både med henblikk på et friskt barns normale utvikling og menneskehetens overlevelse så langt.
Mange ettåringer er ikke ferdige med akkurat denne fasen i livet sitt når de overlates til barnehagepersonalet. Dette trigger dermed en dyp, basal frykt hos det forlatte barnet, fordi programmeringen tilsier at å være alene og forsvarsløs er ensbetydende med livsfare sett utifra vår historie som en rimelig forsvarsløs hårløs ape.
Det tar tid å bygge opp flere tilknytningsbånd slik at hun kan føle seg like trygg og veltilpass hos en annen voksen som for inntil få dager siden var fullstendig ukjent for henne, og inntil en sånn tilknytning er på plass, er hun faktisk alene i sin verden.
Et annet aspekt av dette er sorgreaksjoner hos barn. Man vet at barn ikke sørger slik en voksen gjør. De lever i øyeblikket og er i stand til å gå inn og ut av sorg. De gråter og har det vondt et minutt, mens de samtidig er i stand til å leke og le det neste, før de igjen blir dypt fortvilte – ganske nøyaktig slik et barn i innkjøringsperioden i barnehage vil gjøre. Dette betyr ikke at barnet ikke sørger. Et barn som smiler og leker kan fortsatt være i dyp sorg.
Når et barn får hele sin verden forandret over natta (hvilket er nøyaktig hva som skjer når hjemmelivet byttes ut med barnehagelivet), så vil dette medføre et tap for barnet, og hun vil sørge over dette akkurat slik du ville sørget dersom livet ditt ble totalt snudd på hodet og du måtte fikse det alene, uten noen av dine kjære rundt deg. Den eneste forskjellen sånn sett, er at du har en kontekst å sette alt sammen i. Du vet at alt ordner seg klokka fire. Ungen, derimot, har ikke dette tidsperspektivet. Hun lever i et evig nå. Og “nå” gjør vondt. Veldig vondt.
Det forundrer meg stadig at barnehagene, som jo for det meste består av utdannede pedagoger, ennå ikke evner å ta dette på alvor. De lærer det på førskolelærerlinja, det er allmenn kunnskap og heller ikke så vanskelig å forstå. Men jeg har en mistanke om at barns sorg er så vond for voksne at de helst bare vil lukke øynene og slippe å forholde seg til den. Kanskje de også har et behov for å rettferdiggjøre jobben de gjør og for å føle seg som De Flinke Som Gjør Det Riktig.
Jeg vet ikke.
Men at det skal være verre for oss enn for dem?
Det er ikke sant.
Posted in 
Tags: 
)
