Her om dagen var jeg og Vilde oppe hos Xaryaia og hennes Bille en tur. Jeg hadde for en sjelden gangs skyld bilen, siden pappaen til Vilde var hjemme fra jobb, og siden jeg også hadde med meg dataen og tenkte å jobbe litt der oppe (jada, vi er så introverte begge to at vi faktisk kan sitte der med hver vår skjerm og god mat på bordet og være asosiale sammen – briljant!! ) så hadde jeg også med meg vogna.

Det er noe av det rareste jeg har vært med på..!

Jeg har nesten ikke ord engang..! Men la meg forsøke å forklare dette likevel.

OK.

Jeg måtte først ut med Vilde og dataen og stellebagen hennes og så få alt inn i hus. Når det var buetid måtte jeg kle på ungen min, forlate henne inne hos de andre, gå ut, låse opp bilen, løfte ut vogna – og gå inn igjen og redde Xarys data fra å bli elsket ihjel av en ullkledd og varm unge. Så måtte jeg, som hadde skoa på, be Xary om å hente trollungen min så jeg kunne få putta henne ned i innretningen sin.

Vel ute måtte jeg manøvrere denne doningen opp bakker med ubrøyta snø, og stort sett gå enten bak eller foran Xary som bestemte seg for å delta i dette snodige prosjektet og ha sin egen vogn med. Det var ikke snakk om å kunne gå ved siden av hverandre, for det var det ikke plass til. Og om det så var, så gikk det jo ikke å møte noen andre på vår ferd.

Så kom vi frem til butikken da, med to sovende vognbarn. Hva da? Ingen av oss er komfortabel med å gå fra ungene ute på et sted hvor det går masse folk forbi, og det er jo bare sjanseløst å drasse med seg en vogn inn i en liten lokalbutikk, så vi måtte dele oss og gå inn en og en.

Og så gå tilbake igjen, i slaps, snø og trange fortau.

Jeg følte meg fremmed, naken, rar og alternativ som fy der jeg gikk og dytta og dytta og dytta, og jeg følte virkelig at folk glodde. Og jeg var sliten som fy da vi kom tilbake. Støl i armer og bein, og sliten.

Det verste var likevel følelsen av å være fullstendig avklippet fra ungen min. Som om jeg hadde mistet en sans! Ja, jeg kunne se henne, og se at hun sov i vogna si. Men jeg følte henne ikke! Kroppen min visste det ikke! Det var bare… tomt!

For de av dere som ikke skjønner et kvekk av hva jeg snakker om nå, så kan jeg fortelle dere at jeg ikke har brukt vogna til stort annet enn verandasoving siden Vilde ble født, og den har ikke vært på trilletur annet enn med besteforeldrene hennes siden…. ja, faktisk siden 17. mai. I sommerferien ble den nemlig bare brukt til å dytte bager og kofferter rundt på flyplassen.

For Vilde sitter vanligvis i sjal eller slynger når vi er ute på tokt. Jeg er ikke vant til å være så hemmet og så klønete når vi går på tur, fordi hun sitter bekvemt og godt på ryggen min – og der kjenner jeg pusten hennes, jeg merker hver minste kroppsbevegelse og jeg kjenner henne så godt at kroppen min bare vet hvordan hun ser ut i ansiktet sitt eller hvordan hun har det.

Og med bæretøy slipper man å dytte. Man slipper å tenke ut hvordan man skal manøvrere noe, for man kan vasse over grøftekanter eller bestige fjelltopper om man vil. Og man kan gå ved siden av hverandre og snakke, ta med ungene hvor man nå skal (jeg har til og med vært på do mens Vilde sov på ryggen min) og i det hele tatt være veldig mye mer fri på alle måter. Det tar så liten plass at det er null problem å få det med seg i stelleveska, og det tar bare et minutt å knyte det på seg – kanskje ikke det engang.

For meg er det derfor fullstendig uforståelig hvorfor noen faktisk vil velge VOGN av alle ting når barn skal transporteres fra A til B… Jeg begriper det ikke. Rare foreldrene!!

Det skal rett nok sies at jentungen sov i over to timer på denne økta, og at hun antagelig ville våknet når vi kom tilbake om hun satt på ryggen min. Det skal jeg gjerne gå med på – hun sover mer uforstyrret i vogn enn på meg. Så sånn sett er det jo greit, og nøyaktig grunnen til at jeg valgte å ta med vogna denne gangen. Hun sover jo vanligvis i den på verandaen også.

Men på tur?

Aldri, aldri mer!!