Dagbladet har i dag en artikkel ute om barn og søvn, som sier at barn legger seg for seint om kvelden. Mammadamen har svart og skrevet om sine velfungerende legge- og soverutiner, og da følte jeg brått at inspirasjonen kom over meg også. Sannheten som presenteres av Naphaug i Dagbladet i dag er nemlig med visse modifikasjoner, slik jeg har lært problematikken å kjenne…

For det første: barn er forskjellige. Glem aldri det.

For det andre: døgnrytme er hormonelt betinget, og fordrer et bestemt modingsnivå. Ikke alle barn finner døgnrytmen sin like fort.

Vilde var en slik skakkjørt døgnrytme-baby lenge. Hun trodde lenge hun var født i New York, og kom til verden med en natt som sjeldent begynte før halv ett – hvilket var helt greit, for både mor og far levde i den samme tidssonen i hodene sine.

Men så begynte maset, da. Fra verden rundt. “Legger hun seg ikke om kvelden, eller?”. “Har dere virkelig ingen egentid?”

Egentlig var vi jo rasende fornøyde med å ha det som vi hadde det, med en mamma som fikk sove til 12 og en pappa som fikk desto mer tid sammen med veslejenta si etter at han kom hjem fra jobb – og vi så jo hvordan de andres hverdag var, med å stå opp klokka seks og bare en times pappatid i døgnet. Det fristet ikke. Likevel lot vi oss altså lure til å prøve oss på å skape en ny døgnrytme for henne en liten stund, for det var jo visserligen det vi skulle gjøre?

Så jeg har nyheter til deg, Naphaug.

Hvis du mener at min baby var mer opplagt og mindre grinete med to svarte ringer rundt øyene, så trur jeg du trenger et lynkurs i logikk.

Vi forsøkte å utsette døgnet en halvtime om gangen.

No Dice.

Vi forsøkte å stå tidligere opp om morgenen.

Sjanseløst.

Saken er nemlig den at en frisk, sunn og normalt utviklet unge før eller senere vil finne sin egen rytme basert på sol og måne, dersom hun ikke blir forstyrret. Og det BLIR hun om du skal tvangslegge, ferberisere, rote og røre og stresse opp både deg og ungen. Da VIL hun forbinde legging med noe negativt, noe hun må kjempe mot, noe som ikke skal skje. Noe som er feil.

Nå er Vilde 17 måneder gammel. Hun kommer selv og sier fra når hun er trøtt og skal sove. “Tååååte”, sier hun, og krabber opp på fanget mitt. “Tååååte!”. “Skal vi sove?” sier jeg og stryker henne over bustesveisen. “Ja.” sier hun, og prøver å løfte meg opp av sofaen der hun sitter. “Ja.”. Og så vinker hun natta til pappaen sin, om han er hjemme.

Da er klokka vanligvis halv sju-sju.

Leggingen er harmonisk, rolig og god. Det er noe hun gleder seg til, noe hun kjenner at hun vil i den lille kroppen sin.

Jeg tror mye av grunnen er at hun fikk lov til å finne rytmen sin på egenhånd, og til å lytte til sine egne signaler.

Så fort mamma og pappa lærte å lytte til datteren sin istedenfor de såkalte ekspertene.