Jeg håper jeg aldri kommer til  å glemme hvor nydelig du er.  Akkurat nå.

Om bare noen få uker er du annerledes. Litt større. Kan mer.

Jeg gleder meg til det også, og mammahjertet kommer til å svulme like mye av stolthet da.

Men jeg håper ikke jeg glemmer NÅ.

De nydelige smilehullene dine og armene som rekkes ut mot meg mens du sier “tåmm da…” med søt og veslevoksen stemme. Hvordan du krabber opp i sofaen til meg for å “toose mamma”, eller hvordan du (etter å ha sovet i armene mine hele natten) kan våkne, smile i gledelig overraskelse over å se meg der og si “Dæ’æ mamma!” før du legger deg godt til rette på puta, inntil kinnet mitt, mens du klapper meg på hodet og sier det igjen, med like mye begeistring i stemmen. “Dæ’æ mamma!”.

Jeg håper aldri jeg glemmer den lille, nydelige stemmen din som sier “jenta mamma.” og “mammajente.” med konstaterende og bestemt tonefall. Som om det bare ikke finnes noe alternativ å bry seg om i hele verden.

Selvfølgelig ikke.

For du ER jenta mi, lille. Og mamma er akkurat her med deg, hver eneste dag, alltid.

Mamma har ventet så lenge på deg. I mange år var du bare et håp og en drøm jeg aldri visste om jeg noen gang fikk realisere. Og nå er du her, med hele deg. Intens, sier pappa. “Tens!!” sier du. Og jeg forsøker å ta mentale bilder av deg hver dag, bevare deg for resten av evigheten i hjertet mitt før du forandrer deg igjen og lærer enda mer om deg selv, om verden og om oss.

Du er så nydelig akkurat nå.

Du kommer helt sikkert til å være minst like nydelig i morgen også. Og dagen etter der. Og uka etter der. Og året etter der igjen.

Men akkurat nå kommer aldri tilbake.

Og jeg skal nyte hvert eneste sekund av det, og huske på alt jeg kan.

Nydelige ungen min.