Pappaen er på jobb.

Vilde sitter i sofakroken rett ved siden av meg, med en smoothie fra Småfolk, en litt klissete pysjamas og synger om Lille Petter Edderkopp. Jeg har spist potetgull til frokost, og har slengt beina på stuebordet med laptopen på fanget.

Snart skal dagen begynne, og jeg må sette i gang med dagens gjøremål. Blant annet nærer jeg et stadig voksende ønske om å vaske gulvet, men det er ikke like lett med en Vilde i beina… Hun er forøvrig 19 måneder i dag, og veldig… veldig tilstedeværende, er vel ordet jeg leter etter.

Og jeg sitter her denne lørdagsmorgenen og tenker at jeg savner å blogge for bare å blogge. All tid og krefter har gått med til å skrive på Hjemmemamma.com og på de andre prosjektene jeg måtte ha, men jeg savner å sitte som jeg gjør nå. Bare la ordene flyte uten egentlig å tenke på hvordan neste setning skal begynne. Bare la alt flyte ut gjennom fingertuppene mine og ut på dataskjermen.

Jeg tror jeg trenger det også nå, for jeg har jobbet hardt og lenge i mange måneder nå for å få opp firmaet og Hjemmemamma.com.

Det er nemlig sånn, har jeg funnet ut, at det nesten er like lett å bli utbrent når man jobber hjemmefra og er sin egen sjef – fordi sjefen ser deg, hele tida, og sjefen vet hva du burde gjort isteden for å sitte her med beina på bordet. Du er på jobb 24/7, og ideene tar deg på de merkeligste tidspunkt. Man kan liksom ikke bare legge seg tilbake i badekaret og slappe av, for da kan man i alle fall regne med å bli overmannet av inspirasjon – og så må man jobbe litt til likevel.

Og det er veldig fint. Veldig fint, men veldig slitsomt.

Så jeg tror jeg må prioritere litt annerledes fremover. Sette av tid til bare å være meg.

Som for eksempel ved å blogge litt mer for morro skyld her inne.