Hver gang jeg leser om hvordan man avvenner barn fra puppen, registrerer jeg at jeg og Vilde nok er langt forbi disse tipsene. De er rett og slett ment for babyer langt under året, og nå som Vilde nærmer seg to år med store skritt (hun er 21 måneder om få dager) har jeg vel mine tvil om det ville funket å “bare” la pappa ta nettene og stålsette seg. Hun er nemlig en liten dame nå, med svært sterk vilje og evne til både å verbalt formidle hva hun vil ha og fysisk klare å ordne ganske mye på egenhånd. Det å bare la henne skrike funker dårlig. Faktisk hadde jeg ikke gjort det mot henne om hun var liten og ikke kunne protestere med noe annet enn fortvilet gråt heller, men det er jo en annen diskusjon.
Ammingen så langt har gitt oss mange, mange fordeler. Det er det perfekte mellommåltidet, det beskytter henne mot sykdom, det gir henne trøst, kos og nærhet når sånt trengs mest. Jeg er glad jeg har ammet så lenge som jeg nå har gjort.
Jeg har dog hatt noen dager nå hvor jeg har vurdert sterkt å kaste mine prinsipper om selvavvenning på båten og faktisk gå inn for “indusert ammeslutt” isteden. Jeg begynner å bli forsynt for min egen del nå, kjenner jeg, selv om det kanskje bare er PMSen som snakker. Faktisk sitter hun plugget på nå mens jeg skriver, og rister på hodet (med puppen i munnen) om jeg antyder at det kanskje er greit å finne på noe annet.
For Vilde, derimot, koser seg like mye med puppen som hun alltid har gjort. Høflig har hun blitt, også. “Pøjje siint”, sier hun veslevoksent, før hun legger sitt vakre hode på skrå og fortsetter med “Tann æ sjå pupp?”. Man kan jo ikke si nei til sånt. Ikke når Puppen er det som kan ta vekk alt som er vondt, alt som er dumt og alt som er trist.
Men er det ikke litt merkelig at alle tipsene som kommer handler om små babyer, når norske myndigheter anbefaler at barnet ammes minst ett år? Denne artikkelen var jo riktignok svensk, men WHO (altså Verdens Helseorganisasjon) anbefaler det jo til to år og enda lenger, så det er jo ikke bare et norsk påfunn.
Jeg trenger jo litt mer avanserte metoder enn å venne henne til flaske, liksom.
Skjønt… det blir nok selvavvennning uansett, er jeg redd. 
Del på Facebook
Posted in 
Tags: 
Jeg ammet nr to i 23 mnd, da hadde jeg vært gravid og/eller melkeku i 4,5 år sammenhengende. Førstemann sluttet selv 16 mnd gammel – da lo han bare når jeg tilbød brystet. Andremann kunne nok fint ha ammet enda, kjenner jeg ham rett, 5 år gammel. Men jeg fikk nok, og trappet forsiktig ned, før jeg dro vekk en helg uten mann og barn. Det var ingen hyling eller noe annen protest, og da jeg kom tilbake og han ville ha sa jeg det var tomt, og han gikk videre, like blid. Så det KAN gå helt uten lidelser også
Åh, så godt å høre! Det er sånn jeg håper det kommer til å gå her også, selv om hun pr i dag er et lite “puppejaak”.
Med størstemann ble det stopp da han var 8 mnd og han krangla om å få seg bort i fra puppen. Det hadde nok noe med at han fikk tenner, men.. jeg hadde vondt! Det gikk veldig bra med avvenningen der.
Yngstemann skal få henge i puppen så lenge han selv ønsker. Jeg merker jo at det blir mindre og mindre nå. Men, jeg håper han hvertfall vil amme til over vinter, så bygger vi immunforsvaret hans litt med det samme.
Green-EcoMom´s last blog ..13 tips for den miljøvennlige familien
Jeg trodde også jeg begynte å få lite… Men nå har hun begynt å håndmelke meg, latterlig nok. “Seeee, mamma melk i puppen – Jidde maaaake!” og så kaster hun seg over den som om hun aldri har sett noe mer nydelig før.
Immunforsvaret er viktig ja. Spesielt nå i disse svineinfluensatider tenker jeg at jeg fortsetter litt til, selv om jeg egentlig begynner å bli litt lei for min egen del. Man vet jo aldri, og det er greit å beskytte ungene med alle midler!
Kjenner oss igjen her ja……… Julia på 27mnd henger fortsatt på puppen……… ikke mye enkelt å slutte her. Og det er ikke alltid like søtt når et høylydt “mamma….. puuupp” høres feks. inne på kjøpesenteret : )) Men hva skal man gjøre, jeg har ikke hjerte til å nekte henne heller, men begynner å gå grundig lei, spesiellt om natta når ho kommer kravlende og bokstavelig talt suger seg fast. Men synes samtidig at det er masse kos, og mange fordeler……. Skulle gjerne hatt ei oppskrift som hadde funka for en smertefri avvenning.
Nei, sant det er noe med akkurat det også? De er jo ikke akkurat diskrete, disse små, så det blir jo gjerne noen pinlige øyeblikk nå og da. For min egen del driter jeg langt i hva folk mener om langtidsamming eller ikke, men det er ikke hyggelig hvis de begynner å skule på ungen min når hun bare gjør noe som er helt naturlig og fint i hennes øyne. Det hjalp litt når jeg lærte henne å spørre fint, da, det blir liksom litt “søtere” når hun er høflig og veloppdragen, istedenfor bare å rive av meg klærne og forlange.
Det er godt å høre at det er flere kravlende puppeigler der ute, her er også en nemlig!