At alle landets nybakte pappaer etter i dag får lengre pappaperm, mener jeg.
Hvis jeg blir gravid igjen, noe vi etterhvert snart håper jeg blir, så har jeg i kraft av å være hjemmemamma sagt fra meg alle rettigheter til egen permisjon. Man kan jo se det småironiske i at det ville være verdt noe for Staten om jeg var hjemme med babyen min i et år, om jeg da ikke hadde vært verdiløs og hjemmeværende fra før.
Men hva mer er, vi som foreldre har sagt fra oss all rett til permisjon, punktum. Min samboer kan jobbe så hardt han vil, så lenge han vil, og opptjene så mange rettigheter han vil – men det hjelper jo ikke en dritt. Han avspises allikevel med to uker i forbindelse med en eventuell fødsel, fordi jeg ikke har tjent opp mine rettigheter.
Ikke for det, jeg er så heldig at jeg har en mann som setter datteren sin høyere enn noe annet, og jeg kjenner ingen andre pappaer som tilbringer så mye tid sammen med ungene sine enn han gjør. For han ofrer alt han kan av trening, turer, fritidsaktiviteter og kamerater for å få det til. Drar han noe sted, har han gjerne jentungen med seg. Han fikk nemlig ikke perm forrige gang heller, fordi jeg den gangen var student og dermed rettighetsløs da også.
Men jeg undres… dette argumentet med at hjemmemammaer hindrer barnets kontakt med far, som brukes så ofte… det var kanskje ikke så viktig likevel, når alt kommer til alt? Eller er det kanskje akkurat derfor de har valgt å gjøre det på denne måten? Sånn for å forsøke å validisere et ellers latterlig argument?
Jeg sliter litt med å skjønne hvorfor det er ikke er så innmari viktig at ungen min får tid sammen med pappa, og hvorfor en forsørgende familiefar har mindre behov for å knytte bånd til ungen sin enn en som bare står for 50% av inntekten.
Selvfølgelig er jeg fullstendig inneforstått med at vårt valg av livsstil har konsekvenser, og at ulike ting utløser ulike rettigheter. Men da får de jaggu være ærlige nok til å si at dette handler om en belønning av mors yrkesinnsats, og ikke om far og barns behov.
Neh. Jeg er ikke imponert.




Posted in
Tags: 



Det samme problemt har jeg. Jeg er samboer med en dame som er uføretrygdet, og dersom vi får barn, så ender også jeg opp uten farspermisjon, selv om jeg har vært i full jobb de siste 15 år.
Godt skrevet!
Kathrine ´s last blog ..Slacke tider…
Så enig så enig.
Kanskje du skulle satse på hjemmemammastatsminister.
*fnis* Ja, det hadde virkelig vært noe. Det finnes vel knapt noen med bedre trening i organisering, ledelse, megling, multitasking og alt annet man måtte trenge, enn nettopp en hjemmemamma!
Irriterende sant.
Vel og bra med lenger kvote (dog, om min mann fikk “bare” 10 uker, hadde han fått to uker KORTERE perm han da, men det er en annen sak…) men nå er det på tide med selvstendig opptjeningsrett for menn. Og når vi først er inne på det, hvorfor er det aktivitetskrav til mor, når far tar av fellesukene, men ikke noe aktivitetskrav til far, når mor tar av dem? Hvorfor er det ok om en far er arbeidsledig/hjemmeværende mens mor har permisjon, men ikke motsatt?
Tara´s last blog ..Dumskap i solen…
Enig i at det er helt på trynet…… på tide med en endring…. Men det er jo også en sak som står høyt på programmet til flere av de partiene som stiller til valg i september…
Ja, det blir spennende å se hvordan det blir til høsten!