Så var Vildes første hele natt borte overstått, og det med glans!

Jeg har alltid hatt den filosofien at morsinstinktet skal overstyre alt av velmente råd og anbefalinger. Dette har blant annet resultert i at jeg har båret henne inntil meg i bæretøy fremfor å bruke vogn og tilogmed vugge mange ganger når hun var liten baby, at jeg fortsatt ammer henne og at vi samsover. Dette betyr også at jeg ikke under noen omstendighet har forlatt henne før jeg har visst med sikkerhet at hun er klar for det og at hun vil ha utbytte av å være der uten meg, så vi har nesten aldri benyttet oss av barnevakt og langt mindre latt henne sove hos noen andre. (Det var riktignok en natt for mange måneder siden hvor hun sov deler av natta hos besteforeldrene sine, men jeg henta henne klokka fem om morgenen. Det var ikke riktig da.)

Men nå, kjære leser, nå er tiden inne. I natt har hun sovet sin første hele natt borte fra mamma og pappa, og det gikk akkurat så bra som det mammaen visste at det kom til å gjøre.

Jeg og pappaen hennes bestemte oss nemlig for at det ville være en fin ting å spise en bedre middag sammen, ta et glass rødvin eller to, gå på kino og bare være kjærester for en kveld. Bestemor og bestefar skulle være hjemme denne helga, så det ble bestemt at Vilde skulle være hos dem mens vi fikk oss litt velfortjent kjærestetid. Dette er faktisk den fjerde kvelden vi har hatt for oss selv siden hun ble født, så jeg føler veldig at vi fortjente det nå!!

Den første gangen vi prøvde, holdt jeg på å dø av savn og satt faktisk og skrev meldinger med svigermor mens vi var på kino. Nå, derimot, slappet jeg helt og fullstendig av. Selvsagt savnet jeg henne og gledet meg veldig til å se henne igjen, men jeg var mest stolt av den store, lille, fine jenta mi som nå endelig skulle ut i “verden” på egenhånd. Tenk det, da, at hun har blitt så stor allerede!!

Ti minutter tok det fra de gikk opp for å legge henne til de kom ned igjen og hun sov søtt. Det er kortere tid enn vi bruker her, det! Selvsagt våknet hun igjen, som hun gjør her også, og siden det ikke var noen søvndyssende pupp tilstede, så fikk hun komme ned igjen i stua og kose i sofaen sammen med besteforeldrene sine til hun ble trøtt igjen. Deretter sov hun til syv i dag tidlig, tett inntil Bestemoj’s rygg i senga deres. Mammahjertet mitt blir lykkelig av å tenke på hvordan lille jenta mi helt sikkert kosa seg sammen med dem, og hvor trygt og godt det må ha kjentes for henne!

Pedagognerden i meg er også svært tilfreds med reaksjonen da jeg kom for å hente henne i dag. Hun ble tydelig glad for å se meg, og strålte som ei lita sol, men det var fortsatt Bestemoj som skulle bære henne inn – jeg måtte overtale henne til å forsyne seg av mine to betongpupper (håndmelking hjelper mye, men kan ikke måle seg med en dreven snart-toåring! ). Da vi dro, smilte og vinket hun til Bestemoj og alt var så greit, så greit. Dette forteller meg at hennes tilknytningssystem var aktivert mot bestemor, men at hun likevel ikke hadde “detach-et” seg fra meg som et forsvar mot adskillelsen. Da ville hun i så fall ignorert meg eller vært sint når jeg kom, og i og med at hun ikke kastet seg om halsen på meg og ville bli med hjem umiddelbart heller, så har dette gått akkurat sånn som det skulle. Hun har rett og slett vært fullstendig trygg og hatt det kjempefint!

Nå har vi dermed entret en helt ny fase i livet som familie. Nå er det helt, helt greit å la henne sove borte fra tid til annen, for både mor og barn takler adskillelsen kjempebra.

Den lille jenta mi har blitt stor.

Hurra!