Det er en eneste ting som er litt vanskelig med å oppdra et barn litt på siden av hva samfunnet har lært seg er riktig, og det er at mennesker tror de vet hva det går ut på uten nødvendigvis å ha snøring. Jeg har for eksempel hørt foreldre som praktiserer tilknytningsomsorg si det samme, siden “alle” umiddelbart antar at de bedriver fri barneoppdragelse og ikke har grenser for ungene sine i det hele tatt. Ironien i det hele er at mange av dem faktisk har klarere grenser enn de fleste mainstream-foreldre, i og med at de legger så stor vekt på å forklare ting for barna sine og fokusere på positiv grensesetting.

Jeg praktiserer ikke tilknytningsomsorg bevisst på Vilde (jeg vet ikke engang om det jeg gjør har et navn), men jeg støter innimellom på den samme type problemstillingen. For en naturlig barneoppdragelse må jo bety at vi verken har rutiner eller rytme her i huset, ikke sant?

Nei, det er ikke sant.

I min tankeverden har naturen en stor plass, og jeg forsøker alltid å sikte mot den når jeg skal ta avgjørelsene. Hva er det mest naturlige, spør jeg meg selv, hvordan ville det vært om vi ikke hadde lært oss alle disse tulletingene vi bare tror er riktige?

Og det grunnleggende prinsippet i naturen, er nettopp rytme. Vi har årstider, vi har dag og natt, og vi har været som ofte også følger det samme mønsteret. Jeg orker ikke gå inn på alle klisjeene her, for de klarer du sikkert å tenke ut helt på egenhånd – du vet, etter vinter følger vår, og det mørkeste tidspunktet er rett før soloppgang og alt det der, men ting skjer helt enkelt i den samme rekkefølgen dag etter dag og år etter år.

Det er dog en ting naturen ikke er, og det er rigid! Lengden på dag og natt endrer seg, sola står opp tidligere og senere, våren kan komme forholdsvis tidlig et år, og man kan få såkalte “indian summers” som bare varer og varer selv om høstkulda burde kommet for lengst. Den naturlige rytmen er i stadig forandring selv om det i all hovedsak er det samme som foregår, og mennesket er heller ikke biologisk standhaftig. Blant annet er vi skapt til å følge en døgnrytme på 25 timer, og det er helt naturlig for oss å få klokkeslettene forskjøvet sånn sakte, men sikkert. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn, men kanskje det er noe med at om alle i stammen sov samtidig, så ville det ikke være noen til å holde vakt.

Det er også sånn at barn har et annet sovemønster enn voksne, og ungdommer har også sin egen biologiske rytme som gjør at de er mest våkne på kvelden og er nesten i koma klokka sju om morgenen. Vi er mennesker og en del av naturen, vi forandrer oss slik som også resten av naturen gjør det.

Her i huset er vår rytme også i aller høyeste grad tilstede, selv om vi tillater at den endrer seg og følger andre ting enn klokka. Nå har det lenge vært sånn at vi våkner, koser oss litt i senga, går ned og spiser brødskive med makrell i tomat, før vi begynner på dagens gjøremål. Så er det lunch og formiddagslur en gang rundt ett, hvor hun sover 30-60 minutter. Deretter kommer pappa hjem og overtar showet mens jeg får jobba litt, etterfulgt av middag utpå ettermiddagen, og han og Vilde går opp og steller seg for kvelden når trøttheten kommer. Så sovner hun i armkroken hans, før han kanskje og kanskje ikke kommer ned igjen til meg. Og sånn går dagene.

Endringene består for det meste av når dagen begynner og når den slutter, og jeg har lagt merke til at hun alltid vil skli tilbake til den rytmen hun naturlig er inne i. Det var nemlig en god stund jeg forsøkte å få henne i seng klokka sju, og jeg klarte det også – helt til den dustesola bestemte seg for å legge seg seinere og seinere i sommer. Da gjorde ungen min det samme. Stod vi opp tidlig for å snu døgnet “på plass” igjen, endte jeg bare opp med en blek unge med store, blå ringer under øynene, som slett ikke klarte å sove noe tidligere likevel. Hennes naturlige rytme er sterk. Om det ikke er sola, så er det en tann som er vond. Er det ikke en tann som forstyrrer den kunstige rytmen vi prøver å presse over hodet hennes, så er det en ferie som forstyrrer litt… og sånn kunne vi sikkert holdt på til vi så mannen med ljåen.

Akkurat nå er hun inne i en rytme hvor hun begynner å bli trøtt klokka seks om kvelden, og fullstendig klar for senga klokka sju, halv åtte. Legges hun av en eller annen grunn seinere, så begynner morgenen likevel før halv ni neste morgen. Jeg tror rytmen hennes er i ferd med å stabilisere seg mer og mer etterhvert som hun nå blir eldre og hormonsystemet hennes (ja, for søvn styres blant annet av hormoner) også blir mer og mer modent. Jeg tror heller ikke det er tilfeldig av at denne endringen i henne kommer på denne siden av sankthansaften, nå som vi virkelig begynner å kjenne at mørkere dager er på vei. For det begynner faktisk å mørkne ute når hun begynner å bli trøtt, og det er i en helt perfekt overenskommelse med naturen rundt henne.

Jeg er litt spent på å se fortsettelsen på dette, om hun har landet der hun er nå eller om det vil justere seg enda mer etterhvert som vi går mot mørkere kvelder og morgener.