Barn som ikke får spille dataspill fra tidlig alder kan bli digitale analfabeter, advarer kulturavdelingen i Rogaland fylkeskommune. KILDE

Det er ingenting jeg heller vil enn at barn skal løpe fritt i skogen, klatre, skrubbe knær, finne småkryp og lukte på mose. Dette er grunnleggende viktig for både hjernens og kroppens utvikling, og vil gi dem en forkjærlighet til den naturen det blir stadig viktigere å ta vare på.

Men der det før var sånn at det var nettopp disse evnene som gjorde barna konkurransedyktige som voksne og satt dem i stand til å navigere og klare seg i den verdenen de skulle vokse opp og fungere i, så er det nå blitt sånn at det er andre evner som vil avgjøre hvor lett man kan gli inn og håndtere hverdagen. Trist, men sant.

Man må nemlig ha en viss digital kompetanse. Man må kunne skru på en data og vite hvordan man sender en mail, redigerer et dokument og søker opp informasjon på internet. Kanskje man kan sammenligne det med at vår generasjon ikke skulle kunnet lese. Man kan jo selv tenke seg hvor håpløst vanskelig og tungrodd ting ville blitt for oss da.

Selv kjenner jeg en fyr som er noen år eldre enn hva jeg er. Han fikk seg nettopp data. Bare det å få installert den tok flere dager, og siden han ikke turte å kjøpe noe over internet med kredittkort, så måtte han altså kjøre helt ned i butikken, og stå i kø i en halvtime for å få en programvare han ikke ante hva han egentlig skulle gjøre med. Så måtte han ringe ned igjen, for å få dem til å komme hjem til ham for å fikse det manuelt. Jeg venter fortsatt på den dagen jeg kan sende ham en mail. Han påstår nemlig at han ikke trenger en emailadresse, noe som i seg selv medfører en hel masse trøbbel og ventetid for ham.

Så har vi Vilde, da. Hun er snart to år, og skal begynne på skolen i 2013. Det er mitt (og faren hennes, selvfølgelig) ansvar å oppdra henne til å fungere i den verden hun skal.. vel,  fungere i. Oppdrar vi henne til å fungere i en verden av blomster og sommerfugler, og bare det, så blir det fullstendig kræsj for henne den dagen hun oppdager at alle andre kan noe helt annet enn henne, og at det er nettopp disse tingene hun vil vurderes etter. Verden kunne ikke brydd seg mindre om hun vet det latinske navnet på ryllik. Den bryr seg om hun kan kommunisere med sine digitale medborgere eller ei. Hennes kunnskap blir dessverre verdiløs for andre om hun ikke kan formidle den, og da må hun lære seg å mestre den mest brukte og mest effektive kommunikasjonsmetoden – nemlig digitale medier.

Så hva betyr dette i praksis?

Ikke så mye, akkurat nå. Hun er ikke engang to år, og det er viktigere ting hun må lære akkurat nå – ting som går nettopp på dette med motorikk og kreativitet og håndfaste, konkrete ting hun kan forholde seg til i hverdagen. Men hun ser at både jeg og faren hennes bruker laptopene våre hver dag, og hun er med å bruke dem også. Hun er for eksempel veldig glad i bokstaver og kan godt og vel halve alfabetet nå, så når jeg gir henne et blankt Word-dokument med capslock og store bokstaver, så er hun lykkelig. Det er hun også når pappa tar opp Paint, og sitter og tegner på skjermen sammen med henne. Mer enn det trenger hun ikke. Ikke enda.

Etterhvert må hun få prøve seg mer og mer selv. Jeg ser for meg at vi kjøper noen enkle, pedagogiske dataspill til henne og lar henne få navigere på skjermen selv, og jeg tror også hun kanskje skal få sitt eget digitale kamera etterhvert for å knipse hverdagen sin og lære seg å bruke det også. Og selvsagt skal hun få skrive så mye hun vil.

Men vi må aldri, aldri glemme å temperere dette med masse fysisk aktivitet og naturopplevelser og kreative aktiviteter. Gjør vi det, mister ungene noe så grunnleggende viktig at det blir umulig for oss å reparere det igjen. Da kan de ha så høy digital kompetanse de bare vil, men det hjelper bare ikke når grunnmuren ikke er på plass.