Her sitter jeg og tar meg en liten matpause, mens Vilde sitter ved siden av meg i tegnekroken sin og tegner. Vi valgte å ta det helt med ro i dag, både fordi hun hadde feber i forigårs og vi begge har sovet ekstremt dårlig i natt. Da er det ikke dagen for å gå i Åpen Barnehage, der hvor det blant annet er helt små babyer som ikke burde smittes med snørr, hoste og nettopp feber.

Mens jeg sitter her og begynner å komme til hektene, leser jeg VG og skjønner at jeg er veldig, veldig heldig som får lov til å legge opp dagene etter behov, som jeg gjør i dag. Der står nemlig å lese at kvinners sykefravær øker mye mer enn menns, og at det er “omsorgsarbeid, husarbeid og relasjonsarbeid i familien” som får skylden. Jeg for min del vil heller snu det, og si at det kanskje muligens er kravet om karriere og 100% fast stilling som er synderen. For meg blir dette en like håpløs uttalelse som å si at det er all den sunne maten som gjør oss syke, og ikke alt det junket vi putter i oss i tillegg.

Noe er for mange grunnleggende. For ganske mange kvinner er det nettopp omsorgsarbeidet, husarbeidet og relasjonsarbeid i familien som er hjørnesteinen i livet. Ja, OK, kanskje man kan klare seg helt fint uten akkurat husarbeid da, men problemet er at det blir så fryktelig utrivelig om det ikke gjøres av noen (før du tilter over den uttalelsen fordi du mener jeg mener at det bare er kvinner som kan rydde, så kan du godt lese dette først. ). Og det er noe helt eget med å kunne få være sammen med ungene sine, det er da slett ikke så merkelig at man ønsker å gjøre dette mest mulig selv om man må jobbe i tillegg?

Og så blir det for mye.

Og så blir man syk.

Jeg skulle virkelig, virkelig ønske at verden ble litt mer kvinnevennlig. Og barnevennlig, ikke minst. Man kan stå på hodet og drite i vinkel mens man skriker om likestilling til man blir lilla i trynet, men det forandrer likevel ikke det faktum at det er flere kvinner som ville velge å være sammen med barna enn menn. Antall barn som bor hos mor vs far etter samlivsbrudd, og antall kvinner vs menn som mottar kontantstøtte er jo en rimelig bra indikasjon på det vi allerede vet fra før.

Neida, jeg sier ikke at man MÅ gi opp jobben så fort graviditetstesten er positiv. Men jeg sier at arbeidsgivere bør legge mye bedre til rette for fleksibel arbeidstid, mulighet for å jobbe hjemmefra og mulighet for redusert stilling – eller kanskje tilogmed det går an i noen yrker å ta med egne barn på jobb. Jeg sier at regjeringen definitivt bør ta i et tak for å legge til rette for at foreldre kan starte egne bedrifter som kan drives fra hjemmet.

Og jeg sier at den varslede avskaffelsen av kontantstøtten kanskje ikke vil slå helt heldig ut på denne statistikken. Når denne fjernes, vil tempoet gå opp for akkurat denne gruppen mennesker. De som nå kan jobbe redusert fordi kontantstøtta i det minste bidrar litt til familieøkonomien, vil måtte jobbe mer for å kompensere for tapet. De som er helt hjemmeværende, som meg, vil kanskje måtte gå ut på arbeidsmarkedet igjen. For min del vet jeg at det ikke hadde gått – jeg var langtidssykemeldt på grunn av utbrenthet og stress mange nok ganger da jeg var i full jobb, og det var før jeg fikk barn. Nå..? Den tanken vil jeg ikke engang tenke ferdig før det absolutt ikke finnes noen annen utvei enn sosialkontoret.

Jeg tror ikke vi er skapt for et sånt liv. Det å ha barn er kanskje det mest givende som finnes i hele universet, men det er også enormt krevende. Man slutter ikke å være mor når man er på jobb og barna er et annet sted. Som en venninne av meg sa der hun satt på lesesalen og skulle lese til sin første eksamen etter barn: “Man får ikke ha hodet sitt i fred lenger!”. Uansett hvor flink mannen er til å vaske gulv og uansett hvor kompetent pappa han er, så er man jo mamma likevel (selv om det er klart det hjelper på med en tilstedeværende pappa).

Her om dagen snakket vi faktisk om dette, noen andre hjemmemammaer og meg. Hvor vanvittig det er å måtte være på jobb 8-9 timer om dagen, komme hjem, snu i døra og kjøre ungene på fotballtrening og hva de nå ellers ville være med på av aktiviteter, og så ha husarbeidet til slutt, etter at ungene er lagt. Det er ikke akkurat drømmen min, for å si det sånn… og jeg har vanskelig for å se for meg at det er sånn andre vil velge å ha livet sitt også – om de faktisk fikk et valg.

Og det er vel nettopp der det ligger, antar jeg. I valget man ikke har. Kontantstøtten er minimal og har knapt nok noen effekt når den er så liten som den er nå. Hvis de gjør alvor av trusselen om å fjerne den helt, så får man kanskje ikke engang en liten valgmulighet.

Hjemmemamma.com (min andre side) og Norges Kvinne- og familieforbund har akkurat nå en underskriftskampanje for å bevare og videreføre kontantstøtten, og snart vil underskriftene overrekkes den nye regjeringen.

Står ditt navn på lista?