En av de tingene jeg er mest glad for akkurat nå, er at jeg fortsatt ammer Vilde. Fortsatt får hun antistoffer av meg, og fortsatt jobber immunforsvaret mitt for oss begge. Blir jeg utsatt for smitte, så går beskyttelsen rett over i melka hun drikker hver eneste dag. Som en slags mini-vaksine.

Det er en veldig betryggende tanke akkurat nå, når svineinfluensaen herjer, trusselen mot vår helse er mer eller mindre reell og vi blir minnet om den hver eneste dag.

I går kom vaksinene hit til byen, resten av østlandet får den innen onsdag, og mange har begynt å vaksinere seg mot svineinfluensaen allerede. Selv sitter jeg på gjerdet og grubler, venter, leser og frustrerer. Vaksina er ikke godt nok testa, det har de ikke hatt tid til. Pakningsvedlegget bruker “kan inneholde” og “formaldehyd” i samme setning, det snakkes om kvikksølvforbindelser og de mest ekstreme motstanderne snakker om gift. Det høres ikke ut som noe jeg har lyst til å sette i blodårene mine, og langt mindre i den lille jenta mi.

Men jeg har virkelig ikke lyst til at hun skal bli syk heller, faktisk ville jeg ofret ganske mye (for ikke å si alt!) for å skåne henne. Jeg er mor. Selvfølgelig vil jeg det. Det er bare det at akkurat nå vet jeg ikke helt hva som er å beskytte, og hva som er å skade henne. Det er et umulig valg.

For selv om melka mi beskytter henne, så beskytter den ikke direkte mot svineinfluensaen før jeg selv har antistoffer mot den. Det har jeg ikke. Jeg er ikke vaksinert, og jeg har ikke vært utsatt for noen smitte. I går vurderte jeg veldig sterkt å gå og ta vaksina selv, sånn at antistoffene jeg da vil lage kan komme til Vilde i en renset form – og forhåpentligvis la det verste bli igjen i meg. Men desto mer jeg tenker, desto mer usannsynlig er det at hun vil få noen fullgod beskyttelse av akkurat det. I så fall vil alle brysternærte barn være immune mot alle de sykdommene som mødrene har hatt eller er vaksinert mot, og vi vet jo at det ikke er tilfelle.

Jeg må altså utsette meg selv for faktisk smitte og la Vilde få melka mens kroppen min jobber på spreng for å bekjempe viruset. Da vil melka være full nok av antistoffer. Vilde vil være beskytta. Men hun vil samtidig være desto mer utsatt, fordi hennes mor bærer viruset og overfører det til henne med hvert eneste kyss.

Dårlig idé.

Damned if you do, damned if you don’t…

Heldigvis er det fortsatt sånn at amming og morsmelk på generell basis styrker immunforsvaret på andre måter. Morsmelk inneholder viktige fettsyrer som bygger opp barnets eget immunforsvar, og den inneholder faktisk også t-lymfocytter som i seg selv er en viktig faktor når det kommer til å bekjempe virus og sykdom. Disse brytes ikke ned i mage/tarm, og de blir tatt opp i barnet og gir det ekstra støtte. I tillegg blir thymus, den kjertelen som danner nettopp lymfocytter, opp til dobbelt så stor hos brysternærte barn. Dermed styrkes immunapparatet ytterligere hos barna. Det er nettopp det vi ønsker i disse tider.

Det er også interessant å lese at

I den fattige del av verden kan morsmelk (fullamming seks måneder, deretter delvis amming minst seks måneder til) gi 13 % færre dødsfall hos barn under fem år. Til sammenlikning vil vaksinasjon mot Haemophilus influenzae type B, meslinger og stivkrampe til sammen redusere dødeligheten med 7 % (15). Fra Tidsskriftet for Den Norske Legeforening.

Amming er med andre ord en ganske effektiv måte å beskytte barna på, selv om antistoffene fra mors vaksine i seg selv ikke er nok.

Så med dette i bakhodet ammer jeg så mye jeg kan akkurat nå. Og jeg oppfordrer samtidig andre ammende mødre til å gjøre det samme, og hvis mulig utsette ammeslutt i det lengste. Det gir ingen mening å ta fra ungene en så viktig støtte nå når immunforsvaret kanskje vil være det som avgjør hvordan de klarer seg gjennom pandemien.