Det er visst nå vi kommer dithen at vi møter oss selv i døra fra tid til annen, nå som Vilde snakker som en foss og holder faktiske samtaler med oss. Lille Klisterhjerne lar lite gå upåaktet hen, nemlig. Hun får med seg det meste. Hennes opplevelse av verden blir dermed også ganske synlig for oss utenforstående, fordi hun formidler så klart med ord og handling hvordan den ser ut for henne.

Det mest åpenbare akkurat nå, er hennes syn på universets oppbygging. Alt er tredelt for henne. Det er baby, mamma og pappa. Babydukka hennes som hun alltid har med seg, er “baby”. Den andre babyen, som er større, er “mammababy”. Hun har videre “mammafinger”, “babyfinger” og “pappafinger” isteden for pekefinger, lillefinger og tommel, og mammaen hennes har “mammapupp” og “pappapupp” – og noenganger “babypupp”. Skyene på himmelen, steinene på bakken… intet er unntatt hennes Lov om Oppbygging og teori om baby, mamma og pappa. Vanligvis stemmer det også perfekt overens med liten-større-størst, så det er tydelig at hun blander matematiske begreper godt inn i sin struktur og har full kontroll på det.

Om hun ser en liten unge sammen med en voksen, så er denne helt klart sammen med henholdsvis mamman sin eller pappan sin. Det er hennes referanseramme, hennes trygghet i verden. Og det er jo slett ikke rart, for det er jo sånn hennes verden er. Hun refererer noenganger til seg selv som Lille Vilde som måtte til Store Mamman eller Store Pappan, da spesielt om hun nettopp føler seg liten og vil ha trøst eller bli båret noe sted.

Jeg ser med stor glede igjen meg og faren hennes i det hun leiker og sier også. Enn så lenge er det bare forbausende koselige ting som kommer, ting jeg ikke har tenkt over, men som jeg vet er en stor del av livet hennes likevel. Her om dagen ga jeg henne en klem i forbifarten, og så sa hun plutselig med varm stemme:

Fine, gode jenta mi…

Senere omformulerte hun den også til “fine, gode mamman min” og så videre til “fine, gode puppen”…

Når dukkene hennes leker med hverandre, så er det også koser og klemmer det går mest i. Plutselig en morgen her så løftet hun lille “baby” inntil brystet sitt, la den lille hånda varsomt over hodet dens, la ansiktet sitt ned mot dukkehodet og sa så rolig og vart:

Ikke væje jedd…

Enn så sliten jeg kan være noen ganger, enn så frustrert man kan bli… så er det altså heldigvis disse tingene, disse setningene, disse handlingene som har festet seg mest hos henne. Det er dette som er Vildes verden.

Og det må bety at Stoje Mamman og Stoje Pappan har gjort noe veldig, veldig riktig.