Det er tiden mellom Halloween og jul, og da går jeg alltid i grublemodus. Dette året blir visst heller ikke noe unntak, og jeg har hodet fullt av tanker og ideer og inntrykk og rett og slett bare udefinerbare følelser av … noe. Og en av de tingene jeg har tenkt på i noen dager nå, er hva det egentlig er som gjør en hjemmemamma god. Hvordan vet en hjemmemamma at hun har lykkes, hva måles hennes suksess i?

Før i tiden var det jo egentlig ganske greit å være husmor. Om vinduene dine var pusset, oppvasken var tatt, den sunne middagen servert og dine barn var rene og pene, så var du en vellykket husmor og ble anerkjent for det.

Men sånn er det jo ikke lenger.

I dag er det andre ting som betyr noe, og det som før var en husmors stolthet, blir nå ledd av og sett ned på. Om jeg som hjemmemamma kan vise til et plettfritt hjem i disse dager, så vil jeg antagelig bli beskyldt for vanskjøtsel av barna mine. Ikke at noen ville finne på å mistenke meg for å ha brukt for mye tid på husarbeid den siste uka de siste årene, dog. Det er liksom ikke det som er poenget mitt her.

Poenget er at ingen ser hva jeg gjør, eller hva noen annen hjemmemamma gjør, for den delen. Det aller, aller viktigste er på en måte det som er usynlig for alle andre, men som i aller høyeste grad er følbart for datteren min. Hun vet at selv om jeg ikke sitter der og holder henne i hånda døgnet rundt, så kan hun bare rope på meg og så er jeg der om hun trenger meg. Hun vet at jeg aldri ville forlatt henne, i den grad tanken på at det i det hele tatt faktisk er mulig har slått henne i det hele tatt.

Det er usynlig. Både jeg og henne tar det for gitt, for vi har aldri hatt noe annet sammen enn dette. Vi er ikke gjenforent eller tilbakeført eller har noen gang stått i fare for å miste hverandre i hverdagen. Vi bare fortsatte å være det vi alltid har vært, siden hun ble unnfanget på morsdagen i 2007. Vi bare er.

Da jeg jobbet eller studerte, var det karakterer, pensum, stillingsinstrukser og alle mulige andre lister og kriterier over hvor vi skulle være hen omtrent når. Vi kunne slå opp i en perm og se hva det var som var forventet av oss, og så kunne vi velge å jobbe hardere med et forhåndsdefinert arbeid om vi ikke var fornøyde med resultatet. Og så skulle vi vurderes igjen, og re-evalueres etter vår innsats. Er du god? Er du dårlig? Alt står der, svart på hvitt, eller er i det minste sånn noenlunde på plass i kulturen eller hos kollegene dine – for ikke å si hos sjefen, som lønner deg for den jobben og innsatsen du gjør.

Det er ikke sånn nå.

Hva er en hjemmemamma?

Hva gjør henne god?

Og hvem er det som definerer det?

Et ryddig og velholdt hjem kan være tegn på suksess. Men det kan også være tegn på den fullstendige fiasko.

Selv den best ivaretatte unge kan være et psykisk vrak, og den mest utadvendte og sosiale ungen kan være kontaktskadd så det holder.

Alt vi har igjen fra gamledager, er faktisk middagen. Tro det eller ei. Det er faktisk det eneste som er målbart, som du kan si at “ja, jeg har laget 7 middager fra bunnen av denne uken, og jeg vet den var godt ernæringsmessig sammensatt” – og alle ville si at “å, så bra, du er flink”.

Kanskje det er derfor nettopp matlaging er det argumentet som oftest kommer opp, sånn rent bortsett fra tilknytning, når det snakkes om fordelen med å være hjemmeværende. Det er liksom det eneste som ikke kan snus mot oss. Man kan ikke lage for sunn mat, for ofte.

For tenk over det… Bildet av mor med nybakte boller og kakao sitter kanskje fortsatt i oss. De hjemmelagde kjøttkakene har fortsatt en viss status,og hvis du klarer å teame det opp med kunnskap om ernæring og sukkerfrie varianter av ting, så er man kanskje det nærmeste man kan komme suksess på hjemmefronten.

I så fall er jeg en katastrofe som hjemmemamma.

Jeg har diskutert dette med et par, tre andre hjemmemammaer i dag, og den ene av dem sa noe sånt som at man kan måle suksessen i familiemedlemmenes trivsel. Jeg tror hun kan ha rett i det. Jeg tror også det på mange måter handler om å få familielivet til å gå mest mulig på skinner, og holde flyt i hverdagen. Det handler rett og slett om å være og gjøre ting ingen egentlig vet om før du ikke er der og gjør det mer – omtrent som min Vilde som ikke ser den helt store sannsynligheten for at jeg kommer til å reise fra henne noen gang.

Det eneste man kan bruke som grunnlag, er å se familiens behov. Sine egne inkludert. Og sørge for flyt i hverdagen.

Og så kan man velge. Man kan velge å skrike etter at noen skal se, vite og forstå med skingrende martyrstemme.

Man kan velge å være usynlig for seg selv også, og synke ned i selvforakten. Fordi rutinen tillater at man glemmer hva det er man egentlig gjør.

Eller man kan vite det ingen andre vet, og vite at dette ikke handler om å måle noe, være noe, oppnå konkrete resultater. Det handler om noe mye dypere. Og kanskje også viktigere.

Når alt kommer til alt.