Så var du to år, lille jenta mi.

For omtrent to år siden lå mammaen din på føden og betraktet sin nye, nydelige baby, og hun var så lykkelig som hun aldri før har vært. Du var så etterlengtet, så savnet og så elsket, og det var så utrolig nydelig å se ansiktet ditt for aller første gang. Prikk lik på pappa var du, og mamma tenkte at hun var verdens heldigste, som nå hadde to av dere.

Du har allerede fått høre historien om hvordan du ble født, og du vet hva arret på magen til mamma er for noe. “Lille babyen satt fast i magen”, sier du. “Doktojmannen måtte hjelpe Vilde, og sæje mamman med niven sin! Han va nill!! ”. For da kunne Vilde komme ut, nemlig. Mamma lurer litt på hvordan ditt mentale bilde av den sekvensen egentlig ser ut, men for deg er det jo helt åpenbart og logisk at man må jo hjelpe babyer som sitter fast så de kommer frem, stakkars.

Det virker nesten som om det var i går, men samtidig har du alltid vært her. Som om jeg aldri har hatt noe liv uten deg.

“Lille, gode jenta mi!” sier du stadig om deg selv. “Så fin du er!!” “Så fink! ” – og du oppsummerer akkurat det mamma tenker og føler, helt uten blygsel. Du er god, du er fin, du er kjempe”fink”, og mamma er kjempestolt av deg, hver eneste dag.

Jeg sitter og ser på deg, og ser den gode personen du er. Den snille, lille jenta som er mer opptatt av å nusse på babyen enn å dytte den vekk fra mammas fang om hun låner søskenbarnet ditt littegranne. Den omsorgsfulle sjelen som stadig må forsikre seg om at “Mamma ikke tist! Mamma ikke lei seg?” når mamma ser litt sliten ut i ansiktet sitt, og som spør “Gåj’e ba, mamma?” med jevne mellomrom ellers om dagen, og følger likegjerne opp med “Gåj’e ba, Vilde-min? ”. Og når mamma blir morsk, så må du “ta vekk morsken!” og glatte ut morskerynken til mammaen din med lubne små hender. Vi kan da ikke ha noe av sånt!

To år har gått fra den lille bylten ble lagt i armene mine første gang, til den lille, selvstendige skravlebøtta du er i dag. Og jeg tenker på fremtiden din. På hvem du vil bli og hva du vil gjøre når du blir stor. Jeg ser deg nå, hvordan du oppfører deg sammen med andre og hvordan du deler ut koser og klemmer i vilden sky, og kan med glede konstatere at du er et godt og varmt menneske. Du har en vakker personlighet. Og samtidig er du så sterk, og i så god stand til å formidle grensene og viljen din til andre. Dette ble jo illustrert ganske godt i bursdagsfeiringen din i går også, når mammas tante skulle leke med deg på gulvet:

- Ta vekk Tante!
- Skal Tante gå vekk, spurte tante.
- Ja, sa du med et søtt, lite smil og med hodet på skakke. – Det æ fint!

Med andre ord: Det er fint hvis du fjerner deg nå.

Mamma er kjempestolt av hele den du er, Vilde-min. Og mamma elsker deg høyere enn ord kan beskrive.

Gratulerer med dagen!