Jeg har gjort mye grubling i det siste.

All den funderingen jeg vanligvis har rettet utover (bare spør Espen, han vet hvor googleavhengig jeg er fordi jeg bare MÅ finne svar hver gang jeg oppdager et spørsmål), har i disse dager blitt rettet innover isteden. For mange år siden var jeg nemlig opptatt av selvutvikling, det å forbedre seg selv og vokse bevisst. Vite hvem man ville være, vite hvor man ville med seg selv og livet sitt. En lang, lang stund nå har denne interessen mest vist seg hos meg i form av forretningsplaner og mål for virksomheten min.

Ikke at jeg angrer det eller at jeg ville være det foruten, for det er interessant, spennende og lærerikt å drive sin egen bedrift, men jeg føler det må en balanse til. Man kan ikke bare puste ut, man må også trekke pusten innimellom. Man kan ikke bare jobbe utover. Det indre er like viktig. Minst.

Og derfor har jeg grublet.

Jeg er i den velsignede situasjon at jeg har en helhet over livet mitt som veldig mange drømmer om. Jeg lever min overbevisning hver dag, og jeg tjener penger på min lidenskap. Det er mye hard jobbing, det skal jeg ikke stikke under en stol, men det faller likevel inn i en helt naturlig flyt. Jeg er hjemmemamma. Og jeg driver et nettsted for hjemmemammaer. En perfekt kombinasjon.

I jobbdelen av livet mitt har jeg forum, blogg og nettbutikk, med alt bakenforliggende av planlegging, networking, regnskapsføring og så videre. Den private delen i livet har verdens nydeligste datter, en sterk og snill mann, et hus som… vel, trenger litt spesiell oppmerksomhet for å bli trivelig, middag som må lages og helt generell organisering.

Men så var det dette med å jobbe utover, uten å jobbe innover samtidig, da. Og det er der jeg føler en viss ubalanse, hovedsaklig manifistert i en veldig sliten mann. Vilde har fått det hun trenger. Hun er en glad og positiv jente, som utvikler seg akkurat slik hun skal og som til og med ligger noen hakk foran det man kanskje kunne forvente, så der vet jeg med rimelig stor sikkerhet at jeg har gjort og gjør en god jobb. De andre tingene… husarbeid, matlaging, organisering og ikke minst ivaretaging av foreldrene hennes, både sammen og hver for seg… der har jeg fortsatt en god del jobb å gjøre fremover.

Jeg vil ikke våkne 10 år fra nå og se at ja, jeg har en fin bedrift, men jeg kastet bort år av samlivet med min kjære. Eller gå med en uggen følelse av at mens jeg skrev artikler om viktigheten av et godt kosthold, så stod grandiosaen i ovnen for tredje gang den uka, fordi det ikke var noen som hadde tid til noe mer avansert.

Det ville være noe av det verste som kunne skje meg.

Samtidig registrerer jeg måpende blikk blant familien på begge sider fordi jeg faktisk klarte å lage en marsipankake til Vildes 2-årsdag. Jeg antar det er en side av meg som jeg ikke har vist dem for ofte.

Dette er den familien jeg alltid ønsket meg. Dette er vår gullalder. Det er nå jeg faktisk har muligheten.

Og jeg skal ikke kaste den bort.

Mine intensjoner for overskuelig fremtid er å sørge for å se behovene i familien min. Ja, Vilde sine er dekket i rikt monn, og hun er som sagt lykkelig og veltilpasset på alle måter, men det er to mennesker til i denne familien som både trenger tid alene og tid sammen. Vi skal bo i et hjem hvor vi trives. Vi skal få nok søvn, nok hvile og nok tid til å dyrke egeninteresser. Begge to.

Og for at det skal skje, så må jeg i mye større grad omfavne alle aspektene av det å være hjemmemamma, og ikke bare fokusere på barneomsorgsdelen av det. Huset trenger ikke være skinnende rent, men det må se greit ut. Middagen behøver ikke stå på bordet klokken 16:00 sharp, men den bør være tenkt ut og i gang. Min kjære trenger ikke å få servert pils foran fotballkampen, men han kan kanskje få en massasje etter å ha kjørt tre postruter i snøvær. Eller en filmkveld, bare for ham.

Jeg skal rett og slett bli den beste hjemmemammaen jeg kan bli.

Første steg på veien er å finne ut nøyaktig hva familien min trenger.

Og det er det jeg skal gruble på i kveld.