I år har vi hoppet over julekalenderen på tv, og heller satt på Jul i skomakergata hver kveld. Både Vilde og jeg sitter fjetret foran skjermen – hun fordi hun venter åh, så spent på “Tusseluss” og “Jon Bunn”, og jeg fordi jeg denne gangen ser det med voksne øyne.

Verdien av Jul i skomakergata handler om mye mer enn bare nostalgi nå. Jeg sitter her i sofaen og ser en mann som faktisk lager noe med hendene sine. Han reparerer sko, istedenfor å kaste dem. Hvor mange barn vet hva en skomaker er i disse dager?

Jeg ser en mann som ser rett på ungen min, og sier med et lunt smil at de beste julegavene er de man lager selv. Som har en appelsin med nelliker som adventskalender, og som tar seg tid til å snakke med folk. Vi har ikke kommet så langt enda, det er fortsatt tidlig i desember og mange episoder igjen, men jeg har vage minner om at han senere vil lage julepynt sammen med barna og sparke en selger av Tant og Fjas på dør. For eksempel.

Dette er virkelige verdier. Verdier jeg ikke lenger ser så mye av når jeg ser på barne-tv. Og jeg er så glad for at jeg har den på DVD. Så kan ungene i Jul i svingen diskutere hvem som har den fineste adventskalenderen så mye de vil. De slår nemlig ikke en mann med adventsappelsin.