Dette er noe jeg har tenkt på en stund, og som ble vekket til live i meg igjen nå i kveld, når jeg sitter her og leser kommentarene på et innlegg hos Malindus. Hun skriver nemlig at hun ikke vil sende barnet sitt i barnehage så tidlig, og at hun vil vente til jenta hennes er 15 måneder og ta det opp til vurdering igjen da.

En av kommentarene hun fikk bet seg fast i meg. Der står det:

Min begynte i barnehagen når han var 9 mnd, og stortrivdes. Han har fått så mye stimulering i barnehagen som jeg ikke kan gi han, ganske enkelt fordi jeg er ikke utdannet til pedagog av noe slag. Jeg kan være mamman hans, men jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal stimulere sansene hans slik at han blir bedre i matte og språk.

Har det blitt sånn at vi ikke lenger har tillit til vår egen evne til å oppdra barn? Tror vi at vi trenger spesialister for å få det til, at barna våre ikke blir lykkelige, flinke og smarte nok om de ikke har pedagoger i sitt liv fra før de fyller året?

For meg, som er både mor og utdannet pedagog er dette en rar situasjon å komme i. Jeg vet ikke hva jeg hadde tenkt og hvordan jeg hadde sett på dette dersom jeg ikke hadde tatt den utdannelsen jeg tok, og dersom jeg ikke hadde hatt den erfaringen med barn som jeg dermed fikk før jeg fikk barn selv.

Men jeg vet at vi ble lært opp på høyskolen til å bli dyktige og kyndige førskolelærere. Vi ble utstyrt med alt fra pedagogisk teori til praktisk erfaring i å tegne papegøyer på fem forskjellige måter. Og det er vel og bra, selvfølgelig skal det være så høy kvalitet på barnehagen som absolutt overhodet mulig – det er ikke det jeg sier. Man skal vite hva man gjør når man får ansvaret for minst 20 menneskers mest dyrebare skatter hver eneste dag.

Det jeg er redd for, er at det samtidig skjedde en forringing av familiens selvtillit og evne til å oppdra ungene sine.

Jeg vet at matematikk for ettåringer for det meste dreier seg om aktiviteter de selv ville gjort naturlig hjemme. De ville putte klosser i en kasse og sortert etter sine egne kriterier. De ville prøvd å putte forskjellige klosser inn i forskjellige hull, og de ville eksperimentert med store ting, små ting, ting som var nære og ting som var tett inntil.

Jeg vet at språk for små barn handler om å snakke med dem i hverdagen, lage morsomme lyder sammen, synge, elle melle og fremsi regler som tommeltott, slikkepott, langemann… At de sysler med sin egen språkutvikling hver gang de lager en morsom lyd med munnen sin, eller ler når pappa sier “booiiiing!!!”.

Og foreldrene ville lekt med dem og gjort alt dette med dem, helt naturlig. Helt uten å vite at det heter matematisk kompetanse og språkstimulering. Fordi det ligger dypt innprentet i foreldreinstinktet vårt at vi skal gjøre nettopp dette. Det er ganske vanskelig å la være, om man i det hele tatt er fortrolig med hvordan man tar i et barn (noe man forhåpentligvis er, om man har en ettåring).

Vet foreldrene dette? Eller føler de at deres innsats og stimulans har en dårligere kvalitet, at de rett og slett berøver barna sine fra noe positivt, viktig og til og med nødvendig dersom de ikke lar barna få være sammen med mennesker som har lest om dette i en bok?

Det var en gang hvor jeg var helt inneforstått med at pedagogene og barnehagen måtte synliggjøre sin fagkunnskap, for at konge og regjering skulle forstå hvilken kompetanse vi har og hvor viktig jobb vi gjør med de små. Vi stod på barrikadene og skrek at vi var ikke bare barnehagetanter. Vi var noe mer, mye mer. Vi var pedagoger. Vi var mer verdt. Jobben vår var viktigere.

Men samtidig sa vi jo dermed indirekte at jobben som gjøres der hjemme av mer “inkompetente” folk uten formell fagkompetanse, var mindreverdig. At mammaen i gata ikke var bra nok, fordi hun ikke har lest nok teori til å gi riktig begrep på riktig fenomen, og fordi familien ikke har den fagkompetansen som trengs for å stimulere et barn på riktig sett.

Det heter seg at foreldrene er eksperter på eget barn, og at pedagogene aldri vil kunne ta deres plass. Likevel forteller mer erfarne pedagoger til ferskere utgaver at man ikke kan være pedagog for eget barn. Man mister det som trengs for å gjøre en god, pedagogisk jobb når man kommer så tett på. Da kan man bare være mamma.

Bare være mamma.

Jeg foretrekker å snu det. Problemet er ikke at man ikke er pedagog for eget barn. Problemet er at pedagogen ikke kan være mor for alle andres. Der er det en signifikant forskjell.

photo credit: Chris. P

Foreldreinstinktet er todelt. Det er delvis medfødt, men det er også delvis innlært. Om nå flere og flere sender barna sine i barnehagen fra før de fyller ett, fordi de av hele sitt hjerte mener at de ikke har kompetanse nok til å stimulere barna sine riktig så de blir smarte og fornuftige mennesker, så vil disse barna dermed erfare i sitt eget liv at pedagogenes stimulering er riktig og sunn og bra, men at mamma og pappa glimrer med sitt fravær store deler av oppveksten fordi de følte at de ikke kunne nok.

Og desto mer tid barna er i barnehagen, desto mindre vil de dermed lære hva det vil si å være foreldre.

Desto mindre vil de også vite hvordan de skal oppdra sine egne unger, når den tiden kommer – som vil stole enda mer på de profesjonelle, som heller aldri lærte hvordan man oppdrar barn i en familie. De ble selv oppdratt i institusjoner, og har ingen andre referanserammer. Hvordan skal de kunne vite om noe annet?

To-tre generasjoner fra nå er det ingen som lenger vil huske eller vite hvordan man egentlig er foreldre utenom morgen- og kveldsrutiner, før og etter barnehagedagen. Og selv da vil det antagelig være pedagogene som er rådgivende instans, fordi der vi nå fortsatt er så heldige at vi har mor eller bestemor vi kan spørre, så vil neste generasjoners mødre og bestemødre være like clueless som alle andre vanlige dødelige ufaglærte.

Og så er institusjonaliseringen av barndommen komplett. Barna oppdras av pedagoger med den nødvendige avstand og profesjonalitet, og familien som omsorgsarena er kraftig redusert, om ikke fullstendig tilintetgjort.

Antagelig vil det kalles fremskritt.

Jeg tror det er på høy tid at vi styrker familien som omsorgsarena igjen. At vi gir mammaene og pappaene selvtilliten tilbake, gir dem troen på egen mamma- og pappaferdighet og en trygghet i foreldrerollen tilbake igjen.

Ironien er at vi snart vil trenge en pedagog til å gjøre det.