Jeg sitter her og surfer og leser litt, sånn for å koble av mot kvelden. Eller natta, blir det vel nå. Og så kommer jeg over denne saken i Klikk. Det førte meg videre til denne spalten, hvor Henriette Steenstrup skriver om det å føle at man kommer til kort som mor.

Jeg vet, jeg vet. Det er skrevet side opp og blogger ned av mødre med dårlig samvittighet for å komme til kort, enten på jobb eller hjemme eller aller helst begge deler. Dette er den store morsklisjeen. Men klisjeer har ofte det i seg at de har noe sant i seg.

Og så fortsetter hun med å skrive at en tvungen permisjonsdeling ville være en fin løsning, for da kan mor og far komme til kort samtidig.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg følger den logikken, men begrepet “tilkortkommande” kjenner jeg til. Den følelsen tror jeg rett og slett dukker opp mer eller mindre samtidig med den positive graviditetstesten, for å være ærlig. Og det spiller ingen rolle hvordan man gjør det eller hvor flink man er, for det finnes alltid noe å ha dårlig samvittighet for!

Velger du barnehage, vil det være en gnagende liten følelse av at kanskje det var for tidlig. Velger du å være hjemme, har du en minst like gnagende følelse av at du kanskje ikke klarer å stimulere ungen din godt nok. Smører du maten hennes med leverpostei, kan det hende hun burde fått makrell i tomat isteden på grunn av smaksforsterkeren som er tilsatt – men om du gir henne makrell i tomat så kan det være miljøgifter der. Kutter du ut å amme tidlig, får du ammepolitiet på nakken, men ammer du barnet etter ettårsdagen, er du pervers og mer opptatt av egen nytelse enn av barnets ve og vel.

Hallo.

Du kan faktisk ikke vinne i mammagamet. Uansett hvordan du vinkler det, så vil du alltid havne i en posisjon hvor du må second guess’e deg selv eller forsvare ditt valg overfor en eller annen bedreviter. Du vil alltid komme til kort, det er den mindre enn perfekte mors skjebne.

Men det er OK.

For vi oppdrar ikke ungene våre til å leve i en perfekt verden heller. De tåler at mamma ikke rekker helt opp til seg selv noen ganger.

Og hva alle andre måtte mene…

Det er faktisk ikke viktig.