Siden fagpersonene aldri synes å bli enige, er det for det meste opp til foreldrene selv å finne ut av hvordan leggingen fungerer best og når den skal skje. Vi har også tumlet litt frem og tilbake med samfunnets forventninger og velmente råd, men vi har latt eksperten selv, nemlig Vilde, få fortelle oss hva den beste løsningen er.

Den er enkel. Banal, nesten, men den fungerer veldig godt:

Sov når trøtt, stå opp når våken.

Enkelt og greit.

Da hun var bitteliten betydde dette at vi la oss i ett-tida om natta (hvilket korresponderte perfekt med når jeg pleide å legge meg da jeg var gravid), og vi sov til halv to om dagen. Dette justerte seg jo av seg selv sånn gradvis, og nå er vi oppe en gang mellom åtte og halv elleve, avhengig av når vi la oss.

Det er nemlig tull at barn må sove om de vil eller ei klokka 19:00 sharp. Det er ingenting som tyder på at dette er det beste, med mindre barnet da skal tidlig opp neste morgen (ja, jeg skjønner at noen unger for det første faller inn i denne rytmen av seg selv, og jeg skjønner at noen må opp om de vil eller ei også). Faktisk er det bare de kristne landene som har en slik praksis, og jeg nekter å tro at den øvrige verden har bomma så seriøst på barns behov – spesielt når man tenker på at det er de samme kristne landene som synes det er kvalmt med amming og så videre. Alt dette henger sammen, og små barn skulle tuktes, fulle av arvesynd som de var. Selvsagt kunne de ikke være oppe sammen med de voksne. Det er rart hvordan sånne ting henger igjen og nå har blitt definisjonen på det “normale”.

Men i resten av verden, altså, har man en mye mer organisk tilnærming. Sov når trøtt. Ferdig med det.

Selvsagt er det slitsomt å aldri få den voksentiden man på mange måter er kulturelt betinget til å ønske seg. Men det har også mange andre fordeler.

For det første er dette en av de største grunnene til hvorfor Vilde har fått så mye pappakontakt som hun har. Hun er jo våken og opplagt når han kommer hjem fra jobb, og i lange perioder har hun lagt seg sammen med ham også.

For det andre er dette kanskje en av grunnene til at hun er så utrolig sterk språklig (i dag brukte hun ordet “heller” korrekt, til min store forbauselse, hun snakker gjerne i setninger med 8-9 ord – og det er halvannen måned til hun fyller to). Hun har ikke sovet bort voksenpratetiden – hun har vært der og tatt del i samtalene helt fra hun var baby, hver dag, hele livet sitt.

For det tredje har vi sjeldent måttet pakke sammen og dra tidlig når vi har vært i familieselskap og så videre. Vilde er jo våken og aktivt tilstede der også, siden hun da vanligvis har fått sove litt på ettermiddagen først. Dette har i alle fall ikke skadet hennes sosiale utvikling, og hun er veldig komfortabel i sånne settinger. Vilde får i det hele tatt være med på det som skjer, og hennes horisonter utvides samtidig med det. Det tror jeg bare er bra for henne.

For det fjerde så er sengetid noe hun gleder seg til, noe hun ser frem til – vi har aldri kjempet med det, og vi har aldri latt henne skrike seg i søvn, slik vi registrerer mange andre har gjort fordi de mener det er det riktige. Soving er for henne noe utelukkende godt og positivt, og om hun blir sliten før vi har rukket å reagere, så krabber hun inn i armene mine og sier at vi skal “gå å legge åsj” med bestemt mine. “Mamma sove med meg.” Hun har lært å kjenne på seg selv, kjenne følelsen av å være trøtt, og så styre handlingene etter det og ikke etter klokka.

Jeg er derfor mest tilbøyelig til å holde med Gunnar Oftedals anbefalinger, slik Klikk.no presenterer søvnrådene. For oss har det fungert kjempebra, og jeg mistenker vel kanskje at 19:00-regimet antagelig ikke passer like god for alle. Da ville det vel ikke vært så mange som hevder at barna har et søvnproblem..?

Anbefaler forresten også siden www.barnogsøvn.com!