Så var du to år, lille jenta mi.
For omtrent to år siden lå mammaen din på føden og betraktet sin nye, nydelige baby, og hun var så lykkelig som hun aldri før har vært. Du var så etterlengtet, så savnet og så elsket, og det var så utrolig nydelig å se ansiktet ditt for aller første gang. Prikk lik på pappa var du, og mamma tenkte at hun var verdens heldigste, som nå hadde to av dere. 
En av de tingene jeg er mest glad for akkurat nå, er at jeg fortsatt ammer Vilde. Fortsatt får hun antistoffer av meg, og fortsatt jobber immunforsvaret mitt for oss begge. Blir jeg utsatt for smitte, så går beskyttelsen rett over i melka hun drikker hver eneste dag. Som en slags mini-vaksine.
Det er en veldig betryggende tanke akkurat nå, når svineinfluensaen herjer, trusselen mot vår helse er mer eller mindre reell og vi blir minnet om den hver eneste dag.
Vel, jeg skrev jo et innlegg her om å ikke trives i eget hjem, men så kræsja serveren og tok med seg det siste som skjedde i databasene. Og da forsvant både det innlegget og kommentarene.
Men uansett, det handlet i alle fall om å ikke trives i eget hjem. Jeg gjør ikke det. Alt er feil her. Folk som besøker meg, og som tør å si det rett ut, sier at det er en kald stemning her. Og de har rett, det eneste som kanskje kan gjøre det *litt* varmere er masse stearinlys, fyr i peisen og julepynta stue. Men man kan jo ikke ha det sånn hele året, liksom.
Så jeg har begynt å gruble.
Posted in Tankefullt 
Tags: elektrisitet, elektromagnetisk, Helse, kraftverk, strømnett, trivsel 
2 Comments »I dag klokken 15:00 vil den nye Soria Moria-erklæringen offentliggjøres.
Jeg bryr meg ikke så mye om skatt og tannlegeregninger, men jeg har en datter som vil begynne på skolen noen uker før neste valg. Det de snart vil erklære, handler om hennes skolehverdag – om da ikke noe skulle skje, og vi får en ny regjering før den tid likevel.
Og det er veldig mye som peker i retning av heldagsskolen.
Se for deg en hvilken som helst norsk baby.
Hun ligger i en vugge, med en sutt og en bamse. Det var viktig for foreldrene hennes at hun skulle over på eget rom, i egen seng, så fort hun var stor nok også, så hun har fått sin egen sprinkelseng. Den er kledd med mykt tøy, og det henger en fin uro over den som spiller søvndyssende musikk når hun skal sove.
Om dagen har hun fine leker. Kanskje har hun en vippestol som gir en artig bevegelse for henne, eller hun har en hoppestol som hun kan dingle i. Og om familien skal noe sted, så trilles hun dit i vogn.
Dette er en helt vanlig hverdag for et barn.
Det er visst nå vi kommer dithen at vi møter oss selv i døra fra tid til annen, nå som Vilde snakker som en foss og holder faktiske samtaler med oss. Lille Klisterhjerne lar lite gå upåaktet hen, nemlig. Hun får med seg det meste. Hennes opplevelse av verden blir dermed også ganske synlig for oss utenforstående, fordi hun formidler så klart med ord og handling hvordan den ser ut for henne.
Det mest åpenbare akkurat nå, er hennes syn på universets oppbygging. Alt er tredelt for henne. Det er baby, mamma og pappa. Babydukka hennes som hun alltid har med seg, er “baby”. Den andre babyen, som er større, er “mammababy”. Hun har videre “mammafinger”, “babyfinger” og “pappafinger” isteden for pekefinger, lillefinger og tommel, og mammaen hennes har “mammapupp” og “pappapupp” – og noenganger “babypupp”. Skyene på himmelen, steinene på bakken… intet er unntatt hennes Lov om Oppbygging og teori om baby, mamma og pappa. Vanligvis stemmer det også perfekt overens med liten-større-størst, så det er tydelig at hun blander matematiske begreper godt inn i sin struktur og har full kontroll på det.
Den siste tiden har jeg stadig oftere funnet meg selv med nesa i en eller annen forskningsrapport eller dypt nede i en faglitterær bok for å sette meg mest mulig inn i den forskningen som er gjort rundt barns utvikling og oppvekstvilkår, da spesielt med tanke på kontantstøtten som nå er i ferd med å bli tatt fra oss og konsekvensene dette vil ha både på individ- og samfunnsnivå.
Og det er gjort mye forskning på barnehage. Kanskje ikke her til lands, og kanskje ikke i nærheten av nok, men det er en del å lese. Jeg har funnet mye som peker i både barnehagens og hjemmets favør, med klar overvekt mot det siste. Det er interessant lesning.
Uansett hvordan man vrir og vender på dette, kommer man dog i en situasjon hvor barnehage og hjemmeomsorg blir satt mot hverandre som to krystalliserte motpoler. Den ene er ikke målbar uten den andre, for det er ikke mange mellomledd. Den ene vil alltid bli den andres kontrollgruppe, og det kommer man bare ikke utenom.
Posted in Frustrasjoner, Tankefullt Tags: barnehage, forskning, hjemmeomsorg, litteratur 2 Comments »Hele kontantstøttedebatten har for meg blitt en rar affære.
Isteden for å enes om at barns oppvekstvilkår sannsynligvis er det viktigste for et samfunn, ender vi opp med en mammakrig med jobbemammaene på den ene siden, og hjemmemammaene på den andre. Og det virker ikke som det i det hele tatt er mulig å fortelle hva man mener uten å rakke ned på motstanderen og rive dennes verdier i fillebiter – begge veier, for alt blir alltid tatt i verste mening.
Jobbemammaene føler seg uthengt som dårlige mødre som sender ungene avgårde, og det stikker kanskje litt i en fra før av dårlig samvittighet der et sted. Hjemmemammaene begynner på sin side å tvile på sin avgjørelse om å være hjemme, fordi samfunnet nå forteller dem i klare ordelag at deres innsats på hjemmefronten er verdiløs og til og med skadelig for både likestilling, barnas utvikling, innvandrerne og landets økonomi. Begge deler inspirerer til forsvar og motangrep, og mammakrigen er et faktum.
Jeg er en av de skrekkelige kontantstøttemottakerne dere nå så gjerne vil til livs.
Mitt barn er et av dem som hindrer integrering av innvandrere, med sitt blotte fravær i barnehagen.
Vi er blant de familiene som nå vil straffes for en innvandringspolitikk som gikk åt skogen.
Og jeg har bare en eneste ting å si akkurat nå:
Posted in Frustrasjoner, Tankefullt, Verden utenfor Tags: kontantstøtte, politikk, tilknytning 23 Comments »Det var torsdag og forhåndsbestemt turdag i dag, så da pakket jeg med meg mitt avkom og dro til et sted hun aldri har vært før: den eneste intakte lekeplassen i byen, med huske, sklie og sandkasse.
Grunnen til at jeg vet om den, er at jeg har jobbet i flere barnehager som har brukt den som turmål. Jeg har ikke vært der jeg heller, siden da, og til alt overmål var en av mine gamle kollegaer der sammen med noen småbarn og en assistent.
Jeg følte meg som et gjenferd.
Et svært lykkelig gjenferd, må jeg jo legge til.
Mammabutikk-bloggen Hjemmemamma.com:
