Det snakkes mye og ofte om at kvinner som velger å være hjemme med barn, taper i arbeidslivet. De taper pensjonspoeng (eller gjorde, i alle fall), de forbigås i lønnsforhandlinger og de blir hengende etter i karrieren.

Men det er ikke det jeg skal snakke om i kveld.

Jeg skal snakke om den egentlige hjemmemamma-fellen. Og jeg skal fortelle deg at jeg har vært i ferd med å gå i den selv.

Den største fellen handler faktisk ikke om arbeidslivet i det hele tatt. Den handler om hva som skjer inni ditt eget hode. Om hva som skjer når du begynner å TRO på dem som forbinder karriere med egenverd. Når stemmene du hører i media sniker seg inn i ryggmargen din og later som om de er deg.

Det er DA du får problemer.

Da jeg valgte å være hjemmemamma den gangen Vilde var 7-8 måneder gammel, var tilbakemeldingene positive. “Så heldig hun er!”, sa de, “som får ha mammaen sin litt til, som får vokse opp stille og rolig mens hun er liten!”. Og jeg visste de hadde rett, jeg var stolt og kry over valget vi hadde tatt, og gikk med hodet hevet og ryggen rak.

Etterhvert som Vilde vokste, ble det sakte, men sikkert litt annerledes.

Ikke bare fordi hun nå fikk et stadig større sosialt behov, det er jo logisk. Og stort sett har dette behovet også blitt dekket via venner, familie og åpen barnehage to dager i uka, men vinteren var lang, hard og ensom her vi satt alene uten bil og penger.

Og det er nettopp “penger” som indirekte er cluet her, selv om arbeidslivet er irrelevant. Inntjeningsevnen. Belastningen man utgjør. Byrden man legger på andre.

Espen ble mer og mer sliten. Som jeg også gjorde, men etterhvert som vinteren tok tak i sjelen min, så følte jeg mer og mer at jeg ikke hadde noen rett til å være det. Han, derimot, som jobba 6 dager i uka, hadde monopol på den rettigheten. Regningene hopet seg opp, og uansett hvor mye jeg jobbet med nettbutikk og nettprosjekter så ble det aldri nok til å lage en ørliten bulk i det en gang.

Og det er da det skjer.

Det er da man begynner å høre stemmene i hodet si at man er intet annet enn en byrde, en destruktiv snylter som ødelegger familien sin og hjemmet sitt fordi man ikke er “der ute” og bidrar økonomisk.

Man ser på seg selv, og ser sine fillete klær, sin kjerringsveis og det fettet som legger seg både her og der når man lever i en toårings tempo hele dagen. Og man begynner å lure på hvorfor han gidder.

Vinteren har vært lang. Depresjonene har ikke vært langt unna, og det var tider jeg trodde jeg ville bli gal. Andre tider var jeg overbevist om at jeg snart ville bli alenemamma. Eller at livet mitt i bunn og grunn var over.

Våren kom ikke et sekund for tidlig for meg.

Solen begynte endelig å skinne, og den har satt lys på alt som egentlig betyr noe.

Datteren vår.

Når jeg ser henne leke i hagen, så ser jeg ei svært lykkelig lita jente som elsker mammaen sin over alt på denne jord, og som ikke lar en eneste sjanse til å fortelle meg det gå til spille. Hun vet hvor høyt elsket hun er, og hun sier også det hver dag nå. “Du æj så da i meg, mamma!”, sier hun, og vet hun har rett. Hvis jeg sier det til henne, så nikker hun smilende og sier “m’m!”.

Jeg ser ei lita jente som er høflig og hensynsfull. Og jeg har ikke engang lært henne det, hun har lært det ved å observere foreldrene sine. Om noen spør om hun vil ha noe, svarer hun alltid “ja takk” eller “nei takk”. Får hun noe, sier hun “takk, mamma! ”. “Kan du væj så snill…” er også en setning hun har begynt å bruke nå, helt av seg selv, og selv om hun faktisk er 2,5 år og det hender det glipper med beherskelsen, så er hun vanvittig moden for alderen sin.

Jeg ser ei lita jente som ligger langt forut for sin egen utvikling, og selv om det er umulig å si hva som er årsak til hva, så er det sannsynlig at hennes oppvekst og hverdag har hatt en del med det å gjøre. Hun har aldri behøvd å bruke energien sin på å tilpasse seg en kaotisk og krevende barnehagehverdag, og hun har aldri behøvd å lure på hvor mamma og pappa er hen. Hun snakker flytende, kompliserte setninger og har et vanvittig ordforråd (i går lærte hun forskjellen på ametyst og rosenkvarts!). Hun kunne alle fargene og de fleste bokstavene i alfabetet før hun var 2, hun fortalte helsesøster på 21-månederskontrollen at “mamma sikkert sinnsyk” (kremt), og hun har voksengrep på blyanten når hun tegner – det har hun hatt i over et år allerede. Tegningene hennes har faktisk vært ganske detaljerte, ganske lenge.

Jeg ser en liten unge som har et virkelig sunt og bra kosthold. Hun spiser haugevis av frukt og grønnsaker hver eneste dag, og hun velger stort sett mellom makrell i tomat, leverpostei og honning på brødskiva si. På toårsdagen sin spiste hun bare littegranne kake, men jeg måtte fylle glasset med agurk- og gulrotstaver to-tre ganger, før hun til slutt drakk opp vannet de stod i også. Fordi jeg ikke har jobbet ute, så har jeg hatt anledning til å langtidsamme. Vilde er så godt som aldri syk – om man ser bort fra vaksinefeber, så har hun hatt spysjuken 2-3 ganger, og vært forkjøla kanskje 3-4 ganger i sitt liv. Bare en gang har hun vært hos legen og fått medisin, og da var hun 3 måneder gammel.

Ikke minst ser jeg en empatisk og omsorgsfull person, som bryr seg om andre. “Gåj det ba, mamma?” kan hun spørre ut av det blå. “Kosej du deg?” spurte hun dukken sin ømt i kveld etter at hun hadde lagt den godt til rette med en dyne over seg. Og det er episoder som “Jidde tøjke tåjene dine” som forteller meg at denne jenta har sosial kompetanse og omsorg i bøttevis for sine jevnaldrende også. I dag begynte hun å gråte når jeg lot som om jeg var lei meg – det er sånt som skjærer i hjertet til ungen min, og sånt mamma aldri, aldri skal tulle med mer. Man skal ikke være lei seg og trist, nemlig, man skal “baje væje da!”. Og hun vil gå til månen og tilbake for at du bare skal smile. Er mamma litt sliten og lei en dag, så sier hun “Jeg æj så da i mamma’n min, skjøndu!” med et smil – og da er ikke mamma så lei lenger…

Jeg sitter og ser på denne vidunderlig skjønne ungen min med all verdens stolhet og undring i blikket. Det ville vært enkelt for meg å gjemme meg bak tanken på at “jeg ser henne sikkert bare med mammaøyne”, men det rare er at alle som møter henne kommenterer et eller annet – enten legger de merke til at hun er så utrolig flink til å prate, eller så blir de imponerte over at hun ble bleieavvent så tidlig, eller hva som helst. Jeg snakket med helsesøster om det også, og hun bekrefter det jeg egentlig, innerst inne, vet: Det er ikke bare jeg som overdriver og ser ting som ikke er der.

Det er ikke godt å si hvordan hun ville ha utviklet seg om jeg hadde valgt å være utearbeidende de siste to årene. Jeg får aldri vite det heller.

Men hun kunne ikke ha vært bedre, mer fantastisk, friskere og lengre fremme i utviklingen sin enn hun er, så noe må vi ha gjort riktig med henne. Denne oppveksten og denne hverdagen har vært bra, det beste vi kunne gjøre.

Og da kan de stygge stemmene i mammas hode bare gå å skamme seg.