Jeg leker med mange tanker til stadighet.
Jeg har mange ideer og formeninger og drømmer og planer, og jeg har alltid alle intensjoner om å følge dem opp også. Men så skjærer det seg, som det gjorde med Åtte Organiske Uker.
Kanskje det bare blir litt vel store planer, at det blir for omfattende og for vanskelig å følge opp i lengda? For tidkrevende, for stressende?
Antagelig.
Meeeeen det hindrer meg likevel ikke i å legge nye planer, nye aspirasjoner og nye ideer.
Du skjønner det, kjære leser, at jeg nettopp har fått en helt ny aha-opplevelse om meg selv. En helt ny selvinnsikt.
Jeg tilbrakte ungdomstida mi med å prøve å legge på meg så godt jeg kunne, med en BMI på 17 og med en vektnål som stoppa på femti.
Og inni hodet mitt, når jeg tenker på meg selv, ser jeg fortsatt meg selv som tynn (til tross for at speilbildet og vektnåla sakte men sikkert har endra oppfatning).
SÅ meg selv som tynn.
Det har nemlig skjedd noe.
Et par netter nå har jeg nemlig drømt om meg selv, og jeg har sett meg selv på en annen måte. Jeg har sett meg selv som det vektnål og speil insisterer på at jeg er.
Det har flytta inn i hodet mitt. Alle føkkings 74 kiloene av meg har flytta inn i hodet mitt, og er nå offisielt tatt opp i mitt mentale selvbilde!!!
Og så tenker jeg videre…
Jeg skulle jo bare bli gravid først.
Og så skulle jeg bare føde først.
Nå forteller jeg meg selv at jeg skal jo bare få et barn til først.
Men så går det jo opp for meg at innen jeg er ferdige med å fortelle meg selv dårlige unnskyldninger, så kan jeg snart smykke meg med tittelen Førti, Feit og Ferdig jeg også.
Og da kommer jeg aldri til å gå i de buksene jeg liker lenger.
Aldri mer danse med bar mage på et diskotek en sommernatt.
Aldri se meg i speilet og være i nærheten av nøgd.
Aldri mer føle meg som meg selv.
Og det kan jeg bare ikke la skje.
Jeg vil ha stram mage med definert midje, jeg vil ha smykke i navlen og jeg vil føle meg ung, vakker og sexy igjen. Det er ikke mer enn fire – fem år siden jeg veide litt over 60, og jeg ser jo fortsatt for meg at det er fullt mulig å gjøre det igjen.
Jeg krangler bare litt med meg selv om hvordan.
For jeg vet jo at en slankekur mest sannsynlig vil gå til helvete i løpet av tre uker.
Jeg rekker ikke å trene på helsestudio, selv om jeg så gjerne vil – fordi pappamannen har bilen på jobb og jobber skift. Det tar altfor lang tid å gå, og den siste bussen går forbi her klokka ti over fem. Jeg har en datter som helst vil i seng omtrent på den tida aerobictimene går.
Men jeg har 15 minutter. Nå og da.
Det er snart vår, og jeg har en bærbar unge og jeg har bæresjal.
Og jeg har Wii Fit.
Kanskje, bare kanskje….
Kanskje daglige 15 minutter på Wii Fit vil gjøre underverker etter at Vilde er lagt om kvelden?
Jeg rekker det?
15 minutter?
Ja?



Posted in
Tags:



