Posts Tagged ‘barnehage’

Svensk skivebom i barnehagedebatten

Posted by Jeanette on September 2nd, 2009

Det svenske nettstedet Allt om Barn kan i dag fortelle at svensk förskola er bra for småbarn. Dette kommer frem av en gjennomgang av aktuell forskning utført av den svenske Statens folkhälsoinstitut, som videre konkluderer med at “förskolabarn” ligger lengre fremme kognitivt enn sine hjemmeværende kolleger. Dette betyr at de er flinkere på områder som logisk tenkning, språk, problemløsning og så videre.

Men dette er jo noe vi har visst lenge, er det ikke?

Problemet er bare det at det ikke er det kognitive vi først og fremst burde fokusere på og bekymre oss over. IQ og kognitive ferdigheter vil komme senere, om det nå engang er sånn at hjemmebarna havner signifikant mye lengre bak i køen (noe jeg forøvrig har vanskelig for å se for meg – min egen snart-toåring imponerte helsesøster med sitt ordforråd for to uker siden). Det er blant annet foretatt en større studie i USA som viser dette: i første omgang er hjemmebarna litt tilbake for barnehagebarna hva det kognitive angår, men denne forskjellen er utjevnet innen barna begynner på skolen. Her til lands er det den norske mor og barn-undersøkelsen som etterhvert vil vise det samme her, når barna som er med blir gamle nok.

Det viktige her er barnas ikke-kognitive utvikling. Evnen til å omgås andre, sosiale ferdigheter og generell følelsesmessig tilstand er det som ligger som en slags grunnmur i hele barnets indre oppbygging. Det hjelper ikke å være smart om du er ulykkelig eller har dårlige sosiale antenner. Det hjelper ikke å være god på problemløsing om du har aggresjonsproblemer heller. Det er rett og slett grunnleggende viktig for hele mennesket å ha det emosjonelle på plass først!

Svenskene påstår at det ikke finnes tilstrekkelig forskning for å kunne dra noen ensidig konklusjon hva det ikke-kognitive angår. Og de har rett i at det finnes lite, men det finnes minst to ganske store undersøkelser som begge er rimelig klare:

Den ene er dansk, og konkluderer med at det ikke er noen forskjell på de ikke-kognitive evnene – med mindre barnet det gjelder tilbringer mer enn 30 timer i uka i barnehage. Da har det nemlig en negativ effekt. 17% av barnehagebarna utvikler atferdsproblemer i forhold til barn som er hjemme. Den andre er som sagt amerikansk, og konkluderer også med at for mange timer i barnehage har negativ effekt på barnets ikke-kognitive utvikling.

Anbefalt lesning: Hva skal vi med barn?, av Simen Tveitereid.

Det er også verdt å merke seg at svenskene generelt har vært mye bedre på å gi barna et tilbud enn hva vi her til lands har prestert. De har en bedre permisjonsløsning og kan være hjemme med barna en del fler måneder enn hva vi kan her til lands, de har en tidskontoordning som går helt frem til barna har begynt på skolen og vel så det, og de har dessuten meg bekjent en bedre bemanning enn vi har i norske barnehager. Dessuten har de vært oppmerksomme på hele problematikken rundt barn og stress en god stund allerede (det var jo for eksempel den svenske spesialpedagogen Ylva Ellneby som skrev “Barn og stress – og hva vi kan gjøre med det” for en del år tilbake), og jeg ser aldeles ikke bort i fra at svensk förskola er betraktelig bedre for barna enn hva vår norske maksprisbarnehage kan stille opp med for tida.

Men jeg tror likevel ikke det er noen umiddelbar grunn til å avblåse diskusjonen rundt hva som egentlig er best for barn.

Posted in Verden utenfor, Ymse Tags: , 3 Comments »

Fortvilende barnehagetilvenninger

Posted by Jeanette on August 25th, 2009

Jeg sitter her og føler meg direkte uvel.

I kveld har jeg for en gangs skyld tatt meg en skikkelig surfekveld, og har lest på forskjellige fora der ute på det store intet. I disse dager er det, ikke uventet, barnehagestilvenning som er det store temaet når mammaene skal diskutere. For noen går det helt fint. For andre er det mildt sagt et helvete.

Jeg leser om mødre som gråter fortvilet. Om fedre som føler seg kvalme over å måtte forlate barnet sitt på et sted de ikke mener er trygt nok, og om barn som klynger seg til mammaen sin hele natten i ren terror over at hun kan bli borte igjen. Om barn som må rives løs fra mamma og holdes igjen med makt når hun går.

Jeg leser om foreldre som må levere sitt skrikende barn i barnehager bemannet med en voksen på åtte barn. Om pedagoger som mener det er på sin plass at gråtende barn må stå alene i garderoben til de er ferdige med å være lei seg, om assistenter som sier at “vi har ikke kapasitet til så krevende barn her hos oss”. Jeg leser om vikarer som kommer og går, om en hverdag som er alt annet enn tilfredsstillende for de små, og om foreldre som tror dette er sånn det skal være. At det er dette som er det beste for ungene, tross alt.

Og jeg tenker mitt.

Jeg tenker på alle de barnehageinnkjøringene jeg selv har vært med på. Om jeg egentlig gjorde en god nok jobb den gangen. Om jeg kanskje skulle gå tilbake til førskolelærerjobben for å sørge for at i alle fall min barnehage gjør sitt ytterste for å trygge små sjeler som er alene i verden for første gang.

Jeg tenker at om dette ble gjort mot små barn av noen andre enn Staten og samfunnet, så ville de vært anmeldt for grov omsorgssvikt og psykisk mishandling.

Jeg tenker at jeg har lyst til å be Kristin Halvorsen å dra til helvete når hun i praksis sier  “plasser først, kvalitet siden” (for hvem pokker er det som tenker kvantitet før kvalitet, uansett?).

Og ikke minst tenker jeg at jeg må gjøre alt hva jeg kan for å gi de barna som ikke passer inn i barnehagehverdagen en stemme, og fortelle foreldrene deres (og alle andre) at det er helt greit å velge å være hjemme med dem istedet.

At det ikke behøver å være sånn.

At det er OK å være foreldre og å høre på foreldreinstinktene sine.

Men akkurat i kveld er jeg rett og slett for uvel til å orke det.

Posted in Tankefullt Tags: , 2 Comments »

Hvorfor skal morsinstinktet alltid sykeliggjøres?

Posted by Jeanette on August 13th, 2009

Sollie tror at det ofte er verst for mødrene å gå fra barn i barnehagen, med følelsen av å overlatt til seg selv i den store utrygge verden. De har ofte tilbrakt all tid sammen med barnet, som nå skal overlates til fremmede.

– Barnet er ikke alene, men sammen med en voksen det har blitt kjent med i barnehagen, poengterer Sollie. KILDE

I disse dager er det mange barn som begynner i barnehagen. Mitt er ikke et av dem, jeg har valgt å vente enda ett år om ikke enda lenger, men jeg har hatt muligheten til å se dette fra den andre siden en rekke ganger siden jeg begynte å jobbe i barnehage for 14 år siden, både som assistent og pedagog.

Jeg lar meg stadig forundre over holdningene som råder bak i kulissene. Tre dager er det man får til å venne barnet sitt til at verden skal snus totalt på hodet. På tre dager skal barnehagens personale gå fra å være fullstendig fremmede til å bli barnets nærmeste tilknytningspersoner mesteparten av dagen.

Disse tre dagene er det som gjør at “barnet ikke er alene”. Mors (og fars) bekymring og er noe som glatt skal feies vekk av både foreldrene selv og til dels også barnehagepersonalet som noe tullete og unødvendig som hindrer barnet i å tilpasse seg den nye hverdagen.

Les også: Slik får du en myk barnehagestart på Hjemmemamma.com!

Man er nok litt hønemor, ler man litt sånn usikkert av seg selv der man sitter med klump i halsen og svelger. Kanskje man også føler seg presset til å forlate barnet raskere enn man egentlig kunne tenke seg å gjøre, av barnehagepersonell som også står der og føler seg litt usikre på disse nye, små personene de nå skal ha ansvaret for. Det blir ofte vanskelig å tre fullt og helt inn i rollen når mor er tilstede, og man havner i en merkelig mellomfase hvor det ikke alltid er like lett å navigere. Derfor er det kanskje et usagt ønske blant assistentene at foreldrene går så fort som mulig, slik at hverdagen deres kan begynne.

Jeg har også hørt fagpersoner le litt beklemt av seg selv når deres tid var inne til å levere fra seg sine søte små. “Og så jeg som er pedagog selv!” rødmer de. “Jeg burde jo vite bedre enn de fleste at dette går bra!”. De klarer ikke helt å ta morsinsiktet på alvor, der det drukner i teori og tanker om hvordan det egentlig skulle være. Men det gjør vondt allikevel. Det kan ikke rasjonaliseres bort med tanker.

Dette ligger mye dypere i oss enn at tre år på høyskole og all verdens erfaring med andres barn kan viske det bort. Man er ikke pedagog for egne barn. Man er mor, med alt hva det måtte innebære.

Den store ironien med dette er at man må fortelle seg og andre at “dette er normalt”. For ja, det ER normalt. Det er til og med sunt, og viser at man har et sterkt bånd til ungen sin. Det er en bra ting. Men om vi som samfunn egentlig hadde ment at det var normalt, så hadde vi ikke hatt det sterke behovet for å stadfeste at det er det. Da ville vi jo visst det fra før! Og hva mer er – vi ville lagt til rette for at det var sånn det skulle være. Vi ville garantert ha gitt både barn og foreldre betraktelig mer enn tre dager på å tilpasse seg en såpass stor forandring som barnehagestarten faktisk kan være.

Morsinstinkt er bare delvis medfødt. Undersøkelser blant aper viser for eksempel at barn av dårlige mødre blir dårlige mødre selv fordi man ikke hadde noe rollemodell som kunne lære bort kunsten. Om vi som samfunn setter mindre og mindre lit til det vi lærte av forrige generasjon og det vi har i oss fra naturens side, vil vi fra et evolusjonsmessig perspektiv faktisk ende opp med å miste evnen til å oppdra våre egne unger.

Er ikke det en skremmende tanke?

Jeg tror det er på høy tid at vi begynner å ta oss selv litt mer alvorlig.

Det er en grunn til at så mange foreldre synes det er trist og vanskelig å overlate barnet sitt til fremmede (ja, for jeg regner ikke et bekjentskap som har var i tre korte dager for å være noe som helst annet enn en fremmed jeg kjenner navnet på).

Det er en grunn til at det for mange føles så veldig, veldig feil å skulle forlate barnet sitt gråtende bak en lukket dør.

Og det vil være et stort tap for verden og for mennesket som rase om vi mistet den følelsen helt.

Posted in Tankefullt Tags: , 4 Comments »

Ja, men var det ikke bra i forigårs, da?

Posted by Jeanette on July 12th, 2009

For noen år siden leste jeg mye faglitteratur. Jeg studerte utviklingspsykologi, pedagogikk og metodikk, og jeg finjusterte kunnskapen mot erfaringer jeg gjorde meg. Jeg diskuterte med andre studenter og folk som hadde vært i gamet i flere år enn meg, og lærte mye av begge deler.

Jeg ble sett på som faglig sterk, reflektert, dyktig og kyndig. Lærere ga meg gode karakterer, arbeidsgivere ga meg gode attester.

Jeg leser og studerer fortsatt. Jeg har brukt alt det jeg tidligere har lært, tenkt, prøvd og feilet, og jeg fortsetter med å lære, tenke, prøve og feile. Utviklingspsykologi, pedagogikk og metodikk er fortsatt mitt fagfelt, og jeg diskuterer fortsatt med nye og gamle rever i faget.

Bare at nå er jeg ikke  faglig sterk, reflektert og flink mer. Jeg er ensporet. Overengasjert. Tilnærmet hysterisk, til og med. For nå er jeg ikke førskolelærer, jeg er hjemme med barn. Mitt eget barn. Ikke alle andre sitt.

Da er plutselig ikke min erfaring og kompetanse verdt noe som helst lenger, selv om den var uvurderlig i forigårs. Tvert i mot er det kanskje et tegn på at jeg klamrer meg for mye til mitt barn, at jeg er for opptatt av hennes ve og vel og at jeg antagelig må lære meg å gi slipp. Dessuten er jeg sikkert så innsnevret i hodet mitt av å gå hjemme i min egen boble at jeg knapt kan stave mitt eget navn.

Det lar seg dog heldigvis gjøre å gjenvinne verdien, om jeg adlyder samfunnets kall om igjen å innfinne meg i barnehagen, der hvor min kompetanse og erfaring er mangelvare og akk, så viktig for både barnas og samfunnets utvikling.

Toppen av ironi er at det da sees på som en stor fordel at jeg har egne barn. For da forstår jeg jo hva det vil si å være mamma også, og det er jo  ikke dumt når man blant annet skal ha funksjon som rådgiver for foreldre. Det menneskelige aspektet, må vite.

Så… kjære verden. Send meg et postkort når du har bestemt deg.

Og gjett hvem som ikke holder pusten mens hun venter.

Posted in Tankefullt Tags: , 2 Comments »

Min drømmebarnehage

Posted by Jeanette on January 23rd, 2009

Jeg tar meg selv stadig i å tenke “vi” om barnehagepersonalet.

Jeg har ikke satt mine bein i en barnehage siden sommeren 2005, men jeg tenker fortsatt som en pedagog. Jeg leser fortsatt pedagogikk, og jeg engasjerer meg fortsatt dypt i barns behov og verden rundt dem.

De siste to dagene har jeg også hatt gleden av å være vikardagmamma for en toåring, og på mange måter merker jeg at jeg savner barnehagelivet. Litt. Ja, jeg savner ungene. Være sammen med dem, det pleide jeg å elske. Ta vare på dem, snakke sammen med dem, se de vokse, oppmuntre dem til å bli de beste de kan være. Det finnes ingenting mer fantastisk enn det.

Resten… De håpløse økonomiske rammene rundt det, stresset, kaoset som oppstår når man er overarbeidet, underbemannet og altfor dårlig betalt i tillegg. Vissheten om at jeg bare ikke klarer å gjøre jobben jeg så gjerne vil gjøre, fordi jeg ikke er blekksprut og jeg ikke kan vifte med en magisk stav for å gjøre alt bra, vissheten om at enkelte av disse ungene rett og slett ikke burde vært her, fordi jeg ikke har mulighet til å gi dem det de trenger… Den savner jeg ikke. I det hele tatt.

Etter at jeg fikk Vilde har jeg tenkt en del på hva som ville være drømmen. Hvilket tilbud jeg ville ønske for henne og for meg. Og jeg har lest litt mer om menneskers grunnleggende behov og instinkter, fått muligheten til å se ting fra utsiden og fra et annet perspektiv og til virkelig å tenke gjennom ting.

I natt tenkte jeg meg frem til hva som ville være drømmebarnehagen for meg.

Her er den.

I min drømmebarnehage er forholdet voksen/barn 1:3, og aldersgruppen skal være blandet. Dette er fordi det er rimelig å anta at en kvinne fra naturens side vil kunne ta seg av tre barn samtidig, dersom de ikke alle er i samme alder. Antagelig fler også, men fordi dette ikke er hennes egne barn vil det kanskje kreve litt ekstra. I en stammekultur (for mennesket er flokkdyr og lever i stammer der hvor vår snodige kultur ikke har fått grep) vil man ikke ha 10 ettåringer i samme rom. Det vil være store barn, små barn, babyer og voksne i en salig blanding, og barna vil alltid ha noen å se opp til og strekke seg mot. Naturlig. Vygotski har snakket om at man skal bedrive stillasbygging i det neste utviklingsnivå og ligge et hakk foran barna for å stimulere til utvikling, men dette blir jo bare en blek etterligning av hvordan det egentlig var og skulle være. Ingen er bedre til å være i neste utviklingsnivå enn de som er i, vel… neste utviklingsnivå!

Videre skal barnehagen være like mye barne- og voksensentrert. Barna skal gjøre det barna skal gjøre, og de voksne skal gjøre hva de voksne skal gjøre. I samme ånd om i forrige avsnitt. Det er ikke en unge i verden som kjøper at voksne er barn likevel, faktisk tror jeg det er lite som er like egnet til å gjøre en unge usikker som en voksen som ikke er voksen. All lek med barna skal være lystbetont, og ingen skal sitte på gulvet og “ni-leke” bare fordi det er det man liksom skal. Man kan selvsagt igangsette aktiviteter som barna kan være med på hvis de vil, male for eksempel, men ikke FOR barna som sådan. Det kan de få velge selv, fordi vi tror på at et sunt barn vil velge nettopp den aktiviteten han trenger til sin utvikling akkurat nå. Uten at noen trenger å mene så voldsomt mye om det.

Glem plastic fantastic-leker, lekestativer og eu-regulert sand. Kanskje ikke mange er klar over det, men det er faktisk ikke lov å ha en trestamme liggende i barnehagen dersom ikke treet vokste der naturlig da barnehagen ble bygget – den regnes ikke som sikker nok i henhold til forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr. Min drømmehage ligger på en naturtomt, med plenty av naturlige trær, knauser, tuer, hauger og enger. Fri lek i fri natur. Frie, naturlige unger. Og inne skal vi hovedsaklig beskjeftige oss med naturmaterialer der også: bark, mose, bomull, kongler, løv, ull og trepinner kan lage fantastiske leker som kan være akkurat hva vi vil at de skal være.

Maten skal selvsagt også være organisk og fin. Ikke noe tulle-e-stoffer eller annet juks – på vår naturtomt har vi nemlig både urte- og grønnsakshage som unger og voksne har sådd og pleid frem, og vi har alle vært på kjøkkenet for å safte, sylte og fryse. Føde direkte fra naturen. Ekte lærdom om ernæring.

Tilvenning i vår barnehage er også organisk. Mammaer og pappaer kan komme og gå som de vil, og bruke så lang tid på tilvenning som de bare orker. Under tilvenningen går de sågar inn i voksengruppa som en hvilken som helst ansatt, og er med og jobber isteden for å fremmedgjøres ved å sitte utenfor og bare se på. På den måten får ungene et logisk forhold til oss andre, og hverdagen blir sammenhengende og fin for alle. Og foreldrene går ikke før barna er 100% tilpass med situasjonen og har funnet sin trygghet hos oss.

Det finnes ingen basetid. Vi har ingen ukeplan som til enhver tid må følges, sånn at du kan sove lenge og spise en lang frokost sammen med ungen din uten dårlig samvittighet. Men vi har derimot muligheter for mange ulike aktiviteter, og disse er tilgjengelig til enhver tid. For både barn og voksne, slik at de kan velge det som instinktivt føles riktig. For dem.

Unger trenger ikke å aktiviseres. De trenger bare å få lov til å være seg selv.

Jeg tror nesten jeg skal sette meg ned og skrive vedtektene en gang… sånn at alt er klart den dagen jeg vinner i lotto. ;)

Posted in Tankefullt Tags: , 1 Comment »

Når kan ungen være i barnehagen?

Posted by Jeanette on January 22nd, 2009

Folkehelseinstituttet har oppdatert seg igjen, og har kommet med nye retningslinjer for når barn må holdes hjemme og når de kan komme i barnehagen. Problemet er bare at reglene nå er så kompliserte at de ikke kan sammenfattes på en plakat, og man satser derfor på å gi helsepersonell og barnehager et aldri så lite lynkurs slik at foreldrene ikke behøver å tenke så veldig mye på det selv.

Det er verken helsepersonellet eller barnehagene som skal ta den avgjørelsen om morgenen. Det er foreldrene. Er det ingen som har tenkt på det?

Jeg skal gjøre det veldig enkelt. Latterlig enkelt, faktisk.

Så lenge ungen din er syk, smittefarlig eller har en redusert allmenntilstand, så bør h*n være hjemme.

Enkelt og greit.

For å spesifisere: Neseforkjølelser kan man se bort i fra, fordi det sjeldent påvirker allmenntilstanden. Det er som oftest bare masse snørr, og man kan i grunnen ikke komme bort fra det i vinterhalvåret. Men er det en brystforkjølelse, bør h*n være hjemme, siden det kan være andre unger der som potensielt vil kunne lide ganske bra dersom de får luftveisforkjølelse. Unger med astma, allergi og bronkitt. Og så videre. De har nok å stri med likevel, om de ikke skal druknes i dråpesmitte. Ungen din vil antagelig falle av lasset på tur i kald luft også, med en slik hoste. Vær hjemme.

Feber bør være en absolutt. Jeg vet om foreldre som gir ungen en paracet og sier til barnehagen at “joda, han er feberfri, han”, og så går på jobb. Med mindre du er statsminister og skal i et møte på andre sida av jordkloden, så er dette noe av det verste jeg hører. Jeg bryr meg ikke om hva sjefen din synes, og det gjør mest sannsynlig ikke ungen din heller.

Diaré og oppkast bør også være grunn nok for å være hjemme. Ikke bare kan dette medføre akutte magesmerter akkurat der og da, men all den tid dette er ekstremt smittsomt og det er snakk om både små barn og overarbeidet personell som er underbemannet fra før, så er det best å være hjemme til ungen er symptomfri. Ofte er det ironisk nok de samme foreldrene som klager på hyppig vikarbruk i barnehagen.

Barnehagen er ikke en barneparkering. Barnehagen er et sted hvor barna faktisk skal få et tilbud, og de har krav på individuell oppfølging. Dette er vanskelig nok fra før av, om man ikke skal ofre en av tre ansatte for å ta vare på den ene ungen som ikke kunne være ute i dag, eller som trenger å hvile mer enn hva som kan anses for normalt for en unge i den alderen.

Det er mange foreldre som gjør det beste de kan, og er hjemme med sine syke barn. Men dessverre hører det også med til barnehagehverdagen at man ofte står der med et sykt barn og tenker at “du skulle jo vært hjemme i dag, lille venn”, og det er ikke få ganger man enten må stoppe foreldrene i garderoben eller sende ungen hjem i en u-sving.

Og jeg tviler på at dette geniale forslaget vil gjøre det så mye bedre for noen.

Posted in Verden utenfor Tags: , 4 Comments »

Barnehagestart – myte og sannhet

Posted by Jeanette on January 15th, 2009

“Det er verre for oss enn det er for dem!”

Setningen slo mot meg som en knyttneve i mellomgulvet der jeg stod i badebassenget med datteren min på armen og overhørte samtalen som fant sted en meter fra oss.

Det var snakk om barnehagestart for ei lita jente på litt over ett år, og vel vitende om at jeg verken har noe med andres valg å gjøre og det faktum at jeg ikke orker å bekjempe verden alene, fikk meg til å bite det i meg og holde kjeft.

Men ordene bet seg fast likevel.

“Det er verre for oss enn det er for dem.”

Og jeg må bare blogge det av meg og fortelle verden hva jeg tenker om dette, vel vitende om at jeg antagelig både er i mindretall og at jeg kanskje tråkker på noen såre tær. Men jeg føler jeg må si det likevel.

For det første er det så og si umulig å lese tankene til et annet menneske, langt mindre et lite menneske som verken har ordforråd til å formidle følelsene sine eller noen kontekst å sette dem inn i. Derfor skjærer sånne setninger meg skikkelig i hjertet, for det vitner om ett av to: enten en arroganse uten sidestykke, eller et sterkt behov for å rasjonalisere bort sine egne vonde følelser. Ingen av delene er vakre.

For det andre vitner det om manglende kunnskap om barns behov. Det er spesielt to ting som dukker opp i tankene mine når jeg skriver akkurat nå, for det er snakk om to forskjellige mekanismer som kicker inn når et barn blir forlatt gråtende på et ukjent sted.

De av oss som har lest litt pedagogikk, vet at et barn på mange måter kan sies å være forhåndsprogrammert til å overleve. I bunn og grunn oversettes dette til et behov for å være nær sine nærmeste omsorgspersoner, og da primært mor siden hun symboliserer både varme, beskyttelse og mat, og barnet bruker lang tid på å bygge opp hva vi kaller en tilknytning til disse trygghetsmenneskene sine. Man regner med at hele småbarnsperioden handler om dette – å skape disse båndene. Den topper seg likevel et sted rundt 7-8 måneders alder, og er kanskje bedre kjent som fremmedfryktfasen eller også en eventuell separasjonsangst. Mamma må ikke gå. Og det er helt riktig og sånn det skal være, både med henblikk på et friskt barns normale utvikling og menneskehetens overlevelse så langt.

Mange ettåringer er ikke ferdige med akkurat denne fasen i livet sitt når de overlates til barnehagepersonalet. Dette trigger dermed en dyp, basal frykt hos det forlatte barnet, fordi programmeringen tilsier at å være alene og forsvarsløs er ensbetydende med livsfare sett utifra vår historie som en rimelig forsvarsløs hårløs ape.

Det tar tid å bygge opp flere tilknytningsbånd slik at hun kan føle seg like trygg og veltilpass hos en annen voksen som for inntil få dager siden var fullstendig ukjent for henne, og inntil en sånn tilknytning er på plass, er hun faktisk alene i sin verden.

Et annet aspekt av dette er sorgreaksjoner hos barn. Man vet at barn ikke sørger slik en voksen gjør. De lever i øyeblikket og er i stand til å gå inn og ut av sorg. De gråter og har det vondt et minutt, mens de samtidig er i stand til å leke og le det neste, før de igjen blir dypt fortvilte – ganske nøyaktig slik et barn i innkjøringsperioden i barnehage vil gjøre. Dette betyr ikke at barnet ikke sørger. Et barn som smiler og leker kan fortsatt være i dyp sorg.

Når et barn får hele sin verden forandret over natta (hvilket er nøyaktig hva som skjer når hjemmelivet byttes ut med barnehagelivet), så vil dette medføre et tap for barnet, og hun vil sørge over dette akkurat slik du ville sørget dersom livet ditt ble totalt snudd på hodet og du måtte fikse det alene, uten noen av dine kjære rundt deg. Den eneste forskjellen sånn sett, er at du har en kontekst å sette alt sammen i. Du vet at alt ordner seg klokka fire. Ungen, derimot, har ikke dette tidsperspektivet. Hun lever i et evig nå. Og “nå” gjør vondt. Veldig vondt.

Det forundrer meg stadig at barnehagene, som jo for det meste består av utdannede pedagoger, ennå ikke evner å ta dette på alvor. De lærer det på førskolelærerlinja, det er allmenn kunnskap og heller ikke så vanskelig å forstå. Men jeg har en mistanke om at barns sorg er så vond for voksne at de helst bare vil lukke øynene og slippe å forholde seg til den. Kanskje de også har et behov for å rettferdiggjøre jobben de gjør og for å føle seg som De Flinke Som Gjør Det Riktig.

Jeg vet ikke.

Men at det skal være verre for oss enn for dem?

Det er ikke sant.

Posted in Tankefullt Tags: , , 1 Comment »

Barnehageplass – for hvem?

Posted by Jeanette on December 16th, 2008

Det står 2415 barn uten barnehageplass, kan Dagbladet melde i dag.

Det vekker noen tanker her jeg sitter og nyter morgenen med morgenkåpa, colaglasset, jenta mi i siden av meg i sofaen med barne-tv på skjermen, og med ny-fyr i peisen. Barnehageplass er for oss et ikke-tema. Og om det hadde vært, bor vi i en kommune med full barnehagedekning, så dette er noe jeg strengt tatt ikke har følt på kroppen selv. Derfor skal jeg kanskje trø litt varsomt, men jeg har likevel noen tanker om det – og jeg har lyst til å skrive om dem.

2415 barn står uten barnehageplass.

Hvem er disse barna? Ja, jeg vet jo at barnehagene har inntakskriterier som setter standard for hvem som står først i køen. Blant annet er funksjonshemmede barn en førsteprioritet, likeledes barn som blir anbefalt å gå i barnehage av helsestasjon, barnevern eller andre instanser. Utover dette er det gjerne barnehagen selv som avgjør, basert på geografi, søskenplass og gruppas generelle sammensetning.

Men disse kriteriene sier jo ikke så mye om et sunt barn fra en normalt fungerende familie egentlig trenger plassen. Sannsynligvis er barna på venteliste helt vanlig og normalt fungerende barn. Gjerne er det sånn at det er ganske små barn også, siden man blant annet vil prioritere alder og utviklingsmessig behov ved opptak, og siden store barn visstnok trenger skoleforberedende aktivitet.

Og jeg forstår at mange foreldre ikke har noe valg – de MÅ ut i jobb igjen så fort som mulig av ulike grunner, og det er ikke opp til meg å dømme dem for at de gjør det eneste de kan gjøre i den situasjonen de er i. Men jeg tror ikke på at dette gjelder dem alle. Jeg tror nemlig at veldig mange av dem ville klart seg ganske bra om de var hjemme en stund allikevel, og jeg tror at mange ville klart å legge til rette for det med litt planlegging i forkant. I mange tilfeller er det ikke så vanskelig som det ser ut som. Eller som det samfunnet vil ha det til.

Jeg stiller meg tvilende til at barnehageplass er det eneste saliggjørende her i verden.

Og jeg tror ikke man kan si at 2415 barn står uten barnehageplass. Antagelig blir det et par hakk riktigere å si at foreldrene gjør det.

Jeg skulle bare ønske at man kanskje kunne fokusere på litt andre ting i tillegg til det slitte refrenget om barnehagedekning eller ei. For det ER virkelig ikke det eneste alternativet.

Det bare virker sånn, mye på grunn av media.

Posted in Verden utenfor Tags: 5 Comments »

Fint det, men…

Posted by Jeanette on October 7th, 2008

Akkurat nå har lille jenta mi tatt seg en ettermiddagsblund i vogna si, og jeg rekker å skumme gjennom dagens aviser. Det er ikke mye jeg rekker å virkelig sette meg inn i av Viktige Samfunnssaker lenger, og det er heller ikke ofte jeg rekker å si noe veldig gjennomtenkt og velformulert om det jeg ser, men akkurat nå tenkte jeg faktisk å ta meg tid til å kommentere følgende:

Den økende byggingen av barnehageplasser som allerede er i gang, fører til et økt behov for flere pedagoger. Dette vil regjeringen i sitt budsjett ta høyde for gjennom en bevilgning på 15 millioner kroner som skal styrke satsingen på førskolelærerutdanningen.

KILDE

Jeg er utdannet førskolelærer. Og jeg vet med ganske stor sikkerhet at dette er et særdeles velkomment tilskudd – men jeg tror likevel ikke det på langt nær er nok. Saken er nemlig den at vi ikke nødvendigvis trenger flere pedagoger i barnehagen, det tror jeg faktisk er grov skivebom! Det vi trenger, er mindre barnehagegrupper, et større barnehageareale pr barn, og flere voksne på jobb.

Og man kan utdanne førskolelærere til man blir blå i trynet og får krampeanfall – men det vil ikke gjøre den store forskjellen likevel, annet enn at barnehagens økonomi blir enda mer presset enn i dag. Pedagoger krever jo faktisk mer av barnehagens allerede trange budsjett enn hva helt vanlige og fullstendig brukbare (mange av dem tilogmed bedre!) assistenter gjør, og krav om høyere andel pedagoger i barnehagen vil dermed gå utover det samlede antall voksne. Skivebom. Fullstendig.

Jeg er altså førskolelærer. Men jeg har valgt å være hjemmeværende, rett og slett fordi jeg ikke orker å sette min snart-ett-åring inn i det kaoset som nå råder mange steder. Ikke kommer jeg til å gå tilbake selv heller, uansett hvor mye de mangler meg. Det er rett og slett bare ikke fristende nok, selv om jeg er veldig glad i faget og jobben det var meningen jeg skulle gjøre, men som jeg likevel aldri så ut til å faktisk få gjort – selv om jeg jobba til langt utover kveldene mange ganger. Det må nok helt andre virkemidler til enn å utdanne ny arbeidskraft. Man bør for eksempel gjøre det mer levelig for dem som allerede er der.

Og vet du hva? Hvis og når den dagen kommer at jenta mi blir barnehagebarn, så kommer utdannelsen din til å bry meg midt i ryggen. Det eneste jeg vil bry meg om den dagen jeg står der i garderoben og føler at livet mitt er over, er at du er en positiv person som både jeg og ungen min kan stole på. At du står for mange av de samme verdiene som jeg selv gjør, når du nå skal oppdra henne i mitt sted. At du er trygg, glad i ungen min og tilstede i blikket ditt.

Alt jeg kommer til å bry meg om, er at du genuint bryr deg om henne.

CV’n din kan i grunnen si hva den vil.

Posted in Verden utenfor Tags: 2 Comments »

Barn og stress

Posted by Jeanette on September 4th, 2008

De siste artiklene i Dagbladet har vekket til live et gammelt engasjement hos meg, og jeg har derfor begynt å grave litt i gammel litteratur. Blant annet finnes det en bok som heter “Om barn og stress – og hva vi kan gjøre med det“, som er skrevet av en svensk spesialpedagog ved navn Ylva Ellneby. Denne leste jeg første gang mens jeg studerte og samtidig arbeidet i barnehage, og den er minst like aktuell nå som jeg har et såkalt barnehageklart barn.

Jeg lånte den igjen på biblioteket for et par dager siden, men jeg har ennå ikke rukket å lese den ferdig. Tross alt har man et svært så aktivt lite klistremerke i form av en 10 måneder gammel turbo ved sin side (og på, og under, og oppå ;) ), så det er ikke mye man rekker å lese for tiden.

Men akkurat nå sover hun, og jeg vil gjerne dele med mine lesere et sitat fra denne boken som jeg mener er grunnleggende viktig i den debatten som nå pågår:

Dagens barn lever i en ny tid. Før var mor oftest hjemme mens barna var små. Det var ikke nødvendig å rykke ungene opp av sengene grytidlig, mase på dem for å få i dem frokosten, for så å kaste dem ut i vintermørket. Nå begynner barna i barnehagen når de er et og et halvt år gamle (i Sverie, overs. anm.). Mens de vokser, inngår de i stadig større barnegrupper til de blir så store at de går ut av skolen. Moderne teknologi – radio, fjernsyn, video, dataspill, internett og mye mer – påtvinger barn og unge flere inntrykk og mer informasjon enn det de er i stand til å forstå. Dagens barn oversvømmes av informasjon dersom vi ikke beskytter dem. De lever i en verden med lyd og bilder i varierende kvalitet, noe som stresser barnas sanser fra de er små.

Det er flere ting ved dette som er verdt å feste seg ved. For det første viser det seg jo at svenskene utsetter barnehageoppstarten et halvt år lenger enn vi gjør – eller gjorde i allefall da boken ble skrevet for 8 år siden, hvordan det er nå skal jeg ikke uttale meg om. Svenskene har i tillegg hatt tradisjon for å være et par hakk foran oss når det gjelder både pedagogikk og interesse i å finne ut av hvordan barna egentlig har det i barnehagen.

Man kan jo for eksempel sammenligne googlesøkene “barnehage stress” og “dagis stress“. Det norske søket gir oss 46 500 treff. Det svenske gir oss 127 000. Det sier litt. Og når vi i tillegg vet at norske pedagogstudenter gjerne drar på studietur til Sverige, nettopp fordi de er så flinke “der borte”, så er dette kanskje verdt reflektere enda litt mer over…

Et og et halvt år, altså. I et land hvor de er mye mer opptatt av barna enn av likestilling hva barnehage angår. Og likevel diskuterer de stadig om hvorvidt det er bra. Hvis man legger på “små barn” på søkefrasen, får man nemlig 207 000 treff, og mye interessant lesning.

Dette gjør jo at Østrems uttalelse

- Det er typisk for slike synspunkter å vise til amerikanske og andre utenlandske undersøkelser. De viser til andre forhold, hvor barnehagene ikke kan sammenliknes med norske barnehager. Skal man si noe om den norske barnehagen, skal man si noe om den norske barnehagen, må man også ta utgangspunkt i den, sier Østrem. KILDE

om mulig enda mer malplassert. Svenskene er jo nettopp dem man gjerne ser opp til, og som derfor kanskje ligger nærmest oss sammenligningsmessig. Og de har visst dette lenge.

En annen ting er at dette ikke egentlig er en debatt som bare omhandler ettåringene i barnehagen. Det omhandler mer enn som så. Det omhandler en hel generasjon barn som vokser opp i et hypersamfunn, som får ufattelig mer inntrykk enn hva vi selv gjorde da vi var små. Vi hadde ikke internet, playstation, 40 tv-kanaler og DVD. Vi hadde NRK, og kanskje muligens pac-man hvis vi var heldige – og derfor har vi heller ikke muligheten til å sette oss helt inn i hvordan det egentlig er å stå der med en liten hjerne under utvikling og skulle forholde seg til alt sammen, samtidig som man forsøker å forstå og lære. Vi kan ikke det. Som første generasjon i verdenshistorien skal vi nemlig oppdra barn til å bli noe annet enn hva vi er selv.

Men det er vår oppgave å beskytte barna. Det er vi som må sette grensene. Barnehagestarten er en av de tingene vi lettest kan kontrollere, ved enkelt og greit bare si “nei” og heller velge å leve litt mer sparsommelig et halvt års tid eller så. De fleste av oss klarer det hvis vi må. Men vi må få øynene opp for muligheten.

Det håper jeg at denne debatten kan bidra til.

Andre ressurser:

Dagbladet> Stressa barndom

Aftonbladet> Dagis stressande för små barn

Hyperbarnet

Related Posts with Thumbnails
Posted in Verden utenfor Tags: , 1 Comment »
« Older Entries
Newer Entries »
Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting