Ja, jeg har jo i grunnen lurt på om jeg ikke skulle verpe snart. Ett år siden keisersnittet og altså da ganske nøyaktig 21 måneder siden sist jeg la et egg. Hvilket i og for seg er ironisk, siden Vilde ble til på den 21. eggløsningen vi prøvde å få henne til på.

I går kunne jeg nemlig konstatere at måneders knusktørke var over, og som tidligere iherdig tappetafser og prøver over så mange sykluser, kjenner jeg nemlig igjen eggløsningsslim når jeg ser det. Og nå, for få minutter siden, der jeg lå og prøvde å få resultatet av mitt sist verpede egg til å sovne, kjente jeg det umiskjennelige stikket i siden, fra der jeg har vage minner om at min eggstokk pleide å ligge.

Det er rart.

For det første er det veldig vemodig å tenke på sist jeg kjente dette stikket. Sist jeg skjønte at jeg hadde eggløsning – og jeg husker jeg sa med dryppende sarkasme til min kjære at “kom, så prøver vi en gang til!”, fordi prøverør var innvilget og hormonnedreguleringen var påbegynt.

Og så gjorde vi det. På pur F.

Og så ble testen blå.

Verdens største mirakel hadde skjedd.

Og nå er det tilbake til hverdagen. Babyperioden er over, hun går snart og jeg er fruktbar igjen. Litt trist, litt godt. Litt begge deler.

Jeg har aldri hatt noe negativt forhold til denne min kropps funksjon. Jeg har faktisk savnet den, på tross av hva verden og media og alt med seg prøver å fortelle meg at jeg skal synes om den. Jeg vil tilogmed gå så langt som til å si at jeg gleder meg til å komme meg bækk in bissniss igjen, sånn rent syklusmessig.

For det er jo alltid like spennende, da. Syklusen min som var så uforutsigbar og ustabil, kanskje den har endret seg nå etter en graviditet? Kanskje selve menstruasjonen er annerledes også? Kanskje jeg rett og slett må bli kjent med kroppen min helt på nytt? Og hvordan i alle dager blir det å forholde seg til det uten å ofre eggløsningstester, temperaturcharter og graviditetstester en tanke?

Jeg merker jo at jeg har fått litt andre perspektiver på dette nå også. Det knøttelille egget som nå er i ferd med å slippe taket i sin lille hule der inne… ville det lignet på Vilde-min, dersom det traff en enda mindre sædcelle å smelte sammen med? Eller ville det være helt annerledes?

Typisk er det forresten at dette inntreffer nøyaktig samtidig med at jeg rydder ut babyklærne hennes, for å sende det videre oppover til min høygravide lillesøster som selv er i ferd med å oppleve Mirakelet det er å bli mamma. Om få dager nå skal jeg tilbake til det stedet Vilde så dagens lys – det samme sykehuset, de samme rommene, de samme menneskene… Kanskje tilogmed den samme datoen… Rekk opp handa den som blir babysyk bare av den tanken!

Jeg gleder meg egentlig litt til å prøve igjen på nestemann også, selv om det antagelig ikke blir helt med en gang. Kan vel kanskje ikke ta sjansen på å legge meg ned og spy i flere måneder i strekk nå som jeg har Vilde å ta vare på.

Men kanskje snart?

I mellomtiden er det bare for meg å grave dypt nedi skapet og hente frem Mooncup‘en min igjen. For om 11-12 dager fra nå, er jeg i rute.